Det er drøye halvtimen ut i Wolf Alices sett på hovedscenen. Solen skinner, og sannelig gjør ikke britene det også. Etterhvert.

Det tok rett nok et par låter før de spilte seg omtrent like varme som omgivelvelsene. Men etter singelen «Don’t Delete the Kisses» fikk sjarmere fra spinkelt fra seg ble det mer kraft i gitartaktene og powepop ble seigere, tyngre, heftigere rock.

Langt oppe i skråningen fester svingslagene seg ikke riktig like klebrig til kroppen som på John Dee i vinter. Ikke like svett. Eller inderlig, inn i ryggmargen. Derimot får de folde seg ut i all sin deilige tungrockflørtende velde. Og det kjennes ganske godt, det og.

Alle innlegg fra Øya er skrevet på telefon, såkalt liveblogget, under eller umiddelbart etter konsert.