Dette er ikke en anmeldelse. Knapt kvallifiserer det til omtale. Men det er et bilde, en observasjon, etter å ha hørt knappe tre låter før jeg må videre.

For jeg ble positivt overrasket. Så mye at jeg altså ikke klarer la være å nevne det. I forkant hadde jeg forventet noe ala Fleet Foxes tamme takter på Roskilde. I stedet ble det servert en fornemmelse for melodi, for lagvis trøkk, og kvaliteter langt utover de nostalgiske Arcade Fire sørfet på for halvtimen siden.

(Så kaller jobben).

(Oppdatering):

Men rakk tilbake til avslutningen som holdt samme tighte, høye nivå. Et band som funnet seg selv, sa kollega Tellef, og så rett der de maler lydbildene med bred pensel og strøken indie-vals-presisjon. Vokal spesielt bemerket. Årets første virkelige, bevrende Øyaopplevelse.

Alle innlegg fra Øya er skrevet på telefon, såkalt liveblogget, under eller umiddelbart etter konsert.