2017 har vært litt alt, både opp, ned og sidelengs, i blant også alt ganske samtidig.


Litt som verden var dette øyeblikket jeg så ut bussvinduet, for noen uker siden, en dag som frem til da hadde vært temmelig grå, på flere måter.

Det er ingen mennesker på bildet. Det kunne det i overført betydning ha vært. Mennesker jeg har møtt, eller møtt igjen, som har gitt meg den samme følelsen, utsikten. Mennesker som gjør en forskjell, som er der. Som gjør det godt å løfte blikket, som gjør verden til et bedre sted. For meg, for andre, ved å bare være sitt eget hele seg.

Jeg er ikke alltid der, hverken for andre, eller meg selv. Men slike møter, øyeblikk, gjør, alltid, det litt mer mulig å bli litt bedre, til begge deler.

Og til å se.

Se at det ikke alltid er så mye som skal til. Hverken for å glede andre, eller meg.

For den nevnte grå dagen ble bedre, allerede fra før bildet ble tatt. Det holdt i grunn å få med meg motivet. Selv uten at det ble fanget, og delt.

Men så er det jo gjerne fint å dele noe, også. Og det jeg kanskje egentlig ville dele nå, på årets kanskje mest sentimentale dag, er det å si takk.

Takk til dere, og dere vet helst hvem dere er, dere som gjør dagene mindre grå. Dere som favner meg, og så mye mer. Dere som gjør det lettere å løfte blikket. Dere som er det vakre blikket kan hvile på, eller i.

Dere, ja, du, som gjør at jeg litt lettere til sinns kan si takk for i år, og velkommen 2018!

Nytt år, nye muligheter, og ikke minst; ny musikk.

Til og med kanskje noe om ikke bedre, så i hvert fall, minst like bra, som lyden av 2017 var på sitt beste.

Musikk som er til å miste pusten av, til å gråte til, le eller danse. Danse fort, alene, sammen, sakte, men aller mest: Dans.

Godt nytt år!