Det er ikke så nøye hva slags jazz dette er. Det holder at den funker. 

Også bokstavelig talt; funk. I mellomspill. I tillegg til alle andre frie, syrete, basstunge, saksofonrdrevne vendinger de stykkene Washington og hans band spiller ut.

Det aner meg at dette er bedre enn jeg forstår. Men det jeg skjønner er at jeg ikke kunne valgt meg en bedre inngang på denne siste dag av årets Øyafestival.

Særlig når han drar inn sin far på scenen, etterfulgt av en kontrabass og dobbel trommejam det slår såkalte gnister av. Nesten matchende hans egen traktering av saksofon, og øvrige blåsere. Samlet låter den enkelst beskrevet som villt vakkert.

Det er en bredde og en dybde i dette lydbildet en sjelden finner, andre sjangre medtatt. På sett og vis er dette dermed ett funn av en booking.

For ikke bare vet Washington å spille, han vet hvordan han underholder uten å gjøre det, og med det også får det til å svinge, i ellers informative introer, honør til medmusikanter og annet. Det er rett og slett noe sympatisk i den kredden han omgir seg med.

I grunn briljerer de alle. Og jeg burde vært oppmerksom eller forberdt nok til å nevne dem ved navn, trombonisten, trommisene, vokalisten, og han som trakter tangenter.

Mesterlig tror jeg dette kalles. Mesterlig!