20160923_192509-01

 

Jeg fylte nylig år. Et slikt alvorlig, rundt, symboltungt år. Et år som forteller at nå, nå har jeg ugjenkallelig blitt voksen. 

Jeg har vært voksen lenge. Gjort alle de voksne tingene. Utdannet meg. Giftet meg. Fått barn. Skilt meg. Jobbet, og jobber.

Ettertanken, eller kanskje ettertenksomheten, kom likevel snikende, i ukene før, og nå uken etter. Det handler kanskje om historiene vi forteller oss selv. Historien jeg forteller meg. Historien jeg velger å fortelle meg.

Det er kanskje mest det som gjør at jeg forstår, mer enn kjenner, at mine fortellinger nå er voksne, tilårskomne. Det er flere nyanser, flere forbehold, flere erfaringer, rikere, enn de en gang var.

Det handler også om valg, og valget av hvilken historie, jeg vil fortelle. Til meg selv, og til andre, eller til noen. Analogt, eller digitalt, eller ingen av delene. Hva som er bare mitt.

Et av disse øyeblikkene tenkte jeg; «uten fast arbeide, alenemor, osv av mer eller mindre ulykkeligheter», et annet øyeblikk; «kanskje flere deler drømmejobb, et flott barn, en anelse frihet og muligheter». Begge deler like sanne. Samme historie, ulike fortellinger, ulike betydninger. Ulike svar i livsregnskapet.

Som oftest husker jeg fortelle meg sistnevnte historie. I de delene om til en hver tid passer best.

Kanskje er det uansett passende, at den musikken, det albumet, jeg har hørt aller mest denne måneden, er Agnes Obel – Citizen of Glass. Selvsagt fordi det er et album jeg har skrevet en lenger anmeldelse av. Men selv uten den tiden det tar å finne ordene til å formidle klangen, ville jeg hørt det mer. Som jeg fortsetter å lytte…

Og tenke at en tanke eldre. Det er mest – om ikke bare – fint.