En dag skjedde det. Jeg vet ikke når. Men plutselig var lista lagt høyt.

Bloggingen ble plutselig en prestasjon. Den skulle presteres. Det skulle stå noe viktig, meningsfullt, verdig. Noe som var verd å lese, for mer enn musikken jeg delte.

Det var musikken det begynte med. Ønsket om å dele den, den gode, den som traff, festet seg. Den som sa meg noe, eller som sa det jeg ville si; bedre. Musikken som illustrerte dagen, øyeblikket, eller ordene som falt meg inn.

Det var egentlig ingen større mening enn det. Ikke til å begynne med.

Musikken som fortalte meg.

Eller som jeg fortalte den.

Så ble det altså mer. Og noe annet. På bloggen. Her.

Og utenfor. I livet. Livet skjedde, og bloggen ble til slutt ikke med. Kanskje ikke all musikken heller. Men i alt som ikke varer evig, kom det tilbake. Dette noe. Dette som gjorde at jeg en dag, for lenge siden, tok til med denne delingen.

Delingen av en tanke eller tre, og en låt. En låt som i hvert fall i skrivende øyeblikk får verden til å være støyende stille.  Et sted der selve rytmen, den som setter seg i skulderen, eller munnviken, trekker frem selv slappe smilebånd.

Jeg vet ikke om det var etter første lytt. Eller andre. Hvor jeg fant meg selv i bevegelse. Det er kanskje ikke så nøye. Det viktige – viktigste – er faktisk at Perfume Genius – Go Ahead beveger.