Det er noe med denne låten. I miksen, trommene, insisteringen, ordene.

Den treffer. Vokser. Strekker seg. Fyller ut rommene som marsjerer i mellom de myke tonene, lovnadene, om at frø frør seg, og spirer. Sterke, om enn aldri så spede. Som noe mer enn seg selv, svaier sangen inn og ut av egne rytmer.

En bevegelse, en forførerisk, tvetydig, flerfarget følelse. Forsterket av fanfariske for ikke si sinte, militante, trommer, ebbende ut i en hviskende erkjennelse av endring. Som all taktfasthet til tross er tilforlatelig lite feirende. Kanskje snarere et resignert utpust, nikkende til forandringens, uunngåelige (u)utholdelige letthet.

Virkemidlene er færre enn alle disse ordene gir inntrykk av. Kunsten ligger i stemmen, styrken, sammenstillingene av sangens mange lag, gjentakelsene og en iørefallende fornemmelse for motsetninger.

Disse drøye to minuttenes kaotiske melodiøsitet forteller på sitt merkelig tilgjengelige vis hvordan det går å være mismodig, sint, rasende, forbannet, sorgtung, tåredryppende, og takknemlig, glad, dansende og om ikke lykkelig, så i hvert fall kjenne håp, samtidig.

Uten sammenlikning for øvrig, litt som meg:

___________________________

Jeg er sint
på han som ikke var der
på han som gikk
og han som ikke ville gå,
som trengte seg på

Jeg er sint
på han som ville ha meg,
han jeg ikke kunne få

_______________________

Neste linje skal rime med nå.

Når den dukker opp, vil det, som ordene som bare rant ut over her, være en erkjent, forarget men likevektig, forståelse av fremtidstro. Kanskje lik den jeg hører i nettopp Camilles Seeds.

Jeg må bare høre litt bedre etter – om enn også på hva jeg, og ikke bare låten, sier.