20170708_215825-02-01

En himmel full av stjerner…

Eller i hvert fall kun lette skyer, da bildet over ble tatt for et par dager siden. Havet, oslofjorden, et blått, glødende, innbydende speil.

Men da låten under her ble gitt ut, da sjøen var kaldere, og himmelen, avvisende, kjølig og grå, i vinter, fant jeg ikke ordene, eller rammen, å dele den til, eller i.

Jeg hørte skjønnheten, skjørheten, lunheten i lydlandskapet. Lovnadene, gestene, som strakte seg frem, og sensuelt etter, takter, og stavelser, utenfor selv den tetteste mentale tåke.

To another wold / Come on, come on, come on, come on this way

En utstrakt musikalsk hånd jeg grep, grep, grep og holdt i, uten egentlig å gripe hva som mer ble gitt.

En svai i ryggen, skyggen av et smil, et synthdrevet, saktedansende skritt av gangen, fuglte, følger jeg etter. Stemmen.

Og da jeg hørte den igjen, i kveld, i den randominnstilte Spotify-stjernelistas tilfeldighet, hørte jeg det. Hva jeg ikke forsto å se da.

Stemmen, låten, Porcelain Raft – Big Sur, holder alle tonene, all sanseligheten, all troen, bildet over er et ekko av.