Det er lett å ordspille på glemsel. 

I hvert fall når bandet på scenen viser seg å være en glemt del av det sene 90-tallets lydspor. Spørsmålet blir da – hvordan låter Lush 20 år etter.

Svaret gir seg ikke like lett.

Det har gått drøye 20 minutter. Jeg har vært her i drøye 10 av dem. Noe er ikke helt forløst.

Selv om det ogsa har gradvist åpenbart seg en langsomt spinnende spenning, i utstrakte instrumentaler.

Den svinner inn i post-pønk, som i all sin lydlige grøtethet for mye minner om svunne tider, og lite har kraft til å få meg festet til øyeblikket her, nå.

Jeg minnes hvorfor jeg måtte hører meg opp for å høre at dette var noe jeg hadde hørt, i andres spillere og over fremmede høytalere.

Det er ikke det at dette er dårlig. Det er bare ikke den dunkelhet jeg vil ha. Ikke da, ikke egentlig, nå.

Samtidig, i deres reise i tidligere karriere åpenbarer det seg også noe, en låt til, som gjør at jeg blir. Borte er hardheten, de skarrende riffene, tilbake er shoegazens drømmende kraft, tostemt.

Det er soundet som inspirerte band jeg nå holder høyt. Rock som bare later som den går sakte. Og brått gikk tiden fort.