image

Etter dagens lange kritikk-av-livebloggformat-tråd etter The National-posten på Facebook innrømmer jeg lett at jeg nesten vegrer meg for å skrive hvor trivelig det var å slumpe innom St. Lucia på Hagen nå.

Så om noen skulle være i tvil skrives dette mens amerikanerne sjarmerer publikum, og meg.

Jeg kom et stykke ut i konserten, slik at jeg ikke aner hvordan showet begynte. Sannsynligvis får jeg ikke med meg mer enn en frekt fengende låt til heller. Bandet var ikke i mitt opprinnelige program, ettersom de indie-radiovennlige rytmene sjelden appellerer over hjemmehøytalerne. Her derimot, fremstår de både freidigere og ikke minst, morsommere i det den åpenbart lekne spillegleden smitter over fra bandet til meg, og ganske mange flere. I hvert fall etter uttrykk, klapping og bevegelse å dømme.

Dessuten. Dette er det fineste
med festival. Det å droppe borti noe som kanskje ikke er best, men godt, likevel.