Emilie Nicolas. Endelig.

Det er hva jeg tenker tre låter ut i det jeg vet blir en av konsertene jeg vil huske fra årets festival.

I skrivende stund drar hun i gang Charged. Den er like ekektronisk elegant som både foregående, og det som kommer til å komme.

Det er like liten fare for at hun vil rote bort taket på de rundt 4000 som har funnet inn i Sirkus’ets mørke, som det er en lettelse at hun har fått tak å spille under. Dette er synthlyd som trenger de rammer teltduken gir.

Og da har jeg ikke en gang nevnt hennes vokal. Det er den som egentlig, alltid, holder alt sammen.

Det er noe forsiktig i den koreograferte sceneførselen. Helt unødig, og sannsynligvis det eneste jeg i andre sammenhenger hadde trukket noe for. For materialet hun serverer er sterkt nok til å holde større fakter enn lys, røyk og vindmaskin. Men det er også noe av sjarmen.