image

Det er nesten helt fult i teltet. Forståelig nok. Cherry har gjort et av årets mer spennende album. Live er den maskinelle jazz-hybrid-musikken vel så rå.

Nå spoken words-introduksjon til låt som skal få oss til å shake på stumpen. Det er rett nok for mange som rister helt løs, men det skyldes mer stedsbundne årsaker enn Neneh Cherrys innsats.

Forrige gang jeg så henne, på by:Larm i fjor hadde de noen startvansker. Her gjør hun så vel det inntrykket som utenlandsk presses omtale av lunkenhet ved tidligere stopp på nåværende til skamme. Her er hun så visst tilstede. Både i låtene og den øvrige kommunikssjonen. Det være seg om den er fysisk visuell eller uttalt.

Albumutgaven av samarbeidsprosjektet byr også på et visst ubehag. Det er nå erstattet engasjementet for å en livligere konsert, som ikke på noe vis underkjenner prosjektets eksentrisitet, selv i sine mest opp-poppede og tilgjengelige elektronika øyeblikk.

Og i det jeg må blogger av, sannsynligvis et par låter før slutt, er jeg   ikke i tvil om at det var riktig å velge bort indielegendene ute i solen for denne ikke mindre legendariske artisten. Hun har til og med klart kunststykke å utvikle seg over flere sjangre, fra 90tallets popglansdager til denne avantgardiske elektronikaen. Det er det ikke for mange andre som har.

Dessuten. Nå. Wow!

Og tillegg ved konsertslutt: Elektrotakning på hennes gamle git Buffalo Dance, det var takningen sin det.