Lulu James entrat scene med maske som løftet seg i andre låt og falt av i fjerde. Betgnende nok den tiden det tok meg og det øvrige Hagen-publikummet å sjarmeres, for ikke å si forføres, av såvel den sensuelle elektro-soulen som av damen selv.

Hun tar seg tid til å berømme publikum,  si hvor mye hun gleder seg til å snakke med oss etterpå, og ikke minst hvor mye hun elsket Norge, mens vi blir riktig glade av å bli kjent med hennes scene persona. Den er like deler leken som selvsikker og sjangetsterk.

Ovennevnte samtale, og påfølgende hyllester og kjærlighetsrop, er selvsagt av typen klisjeer man har hørt før. Det er ikke til hinder for å tro at oppriktigheten der er like ekte som lydbildene er rått smekre. Særlig når hun understreker at dette er i et land knapt noen kjenner henne, ennå.

Og mens jeg skriver nå dedikerer hun to låter, sistnevnte kalt Beautiful People, til publikum, får nær sagt alle med seg både i  allsang  og armveiv, og eier i det hele tatt publikum til langt opp i bakken.

Hun fornyer kanskje ingen sjanger, men evner å ynde seg så lekkert over fleres mest smoothe innbydende tilgjengelighet, uten noen gang å røre enkelts kleinere sider. Hun strekker til og med mot rocken. 

Dette er det ganske enkelt så lett å like, at man tar seg i å like det ennå bedre, derfor.