image

To låter ut i shoegaze-legendene Slowdives konsert ble jeg søvnig. Det var ikke bandets feil. Jeg var i ferd med å begå amatørtabben for lavt væskeinntak. Dermed var det bare ut å få i seg en halvliter vann.

Dette er altså ikke en fullverdig vurdering av hva som ble levert. Men fra jeg kom tilbake har det låte skikkelig som det skal.

Det er nesten overraskende hvor trangt det er om plassen, og det å komme lenger inn enn ytterkant er om ikke umulig, så i hvert fall mer krevende enn jeg klarer.

I motsetning til andre gjenforeninger på festivalen gir det likevel musikalsk mening. For selv mange og tyve år etter de var store nok for slike Sirkustelt låter de som noen av sjangerens beste utøvere. Nå som da.

Det er melodilinjer å drømme seg bort i. Duvende gitar. Volum som veier opp for vokalens instrumentelle understilling.

Dessverre er det så lenge siden jeg satte på Slowdive hjemme, at låttittlene har forlatt meg. Men i nikkene jeg, og veldig mange med meg, er det gjennkjennelse. Jeg minnes å ha likt dette. Og jeg liker det nå. Også refferansene til nyere etterlikninger, som med svært få unntak, kunne tenkes å levere på linje med dette.

For i de grandiose lydbildene er det glimt av noe virkelig stort.