Sufi-poesi, sveiper innom sakeal-økopop ala Anohni for å toppe med ekspetimentell elektronika og en vokal av en annen verden.

Et musikalsk slektskap til Nino De Elches post-flamenco, og blåsere som har hørt sin Weil.

Dagens tidligere allergiske hendelse, og regnet som bøtta ned, blåst bort som dugg for solen.

Dette er hvorfor Gloria er og blir min favorittscene, i verden.

Den energien han snakker om fra scenen, det er ikke tomt snakk.

Introen til Fall down wiseman er en rørende hyllest til hans avdøde far, som var hans tilknytning til den klassiske arabiske musikken. Sangteknikken han målbærer, formidabbelt.

Men trombonene feemmet det fineste global jazz har å by på. Samtalen mellom ord og toner bevissthetsutvidene, transcenderene lydens meninger, lyrikkens rytmikk.

Når han selv tok til trompeten, ble det en forsterket cineatisk, effekt. Som lydsporet til en filmnoir, en verdensomseiling under havet, og en romoddyse.

Storveis. Det er nesten vondt å gå til neste forestilling, som jobb.

—-

Sanntidstekst: Skrevet underveis, publisert på vei til Plattform.