For en måned siden hørte jeg Robert Smith synge You make me whole again, med inderlighet, som om han mente det. Mente at dette du’et er oss.

For to låter siden bare sang han det. For all del godt, men også bare det. Som en sant blant mange vi har kommet hit for å høre, igjen.

Det er mørkere, seigere, mer spindelvev og mindre sparkling.

Noen ville sikkert si dette er sånn de skal være.

Det var likevel morsommere da de hadde det gøy. På scenen og med et Primavera-publikum som tok passningen på dansefoten.

At Cure har inspirert generasjoner av sutrerockere var det vanskelig å forstå i Barcelona. Det er lettere nå.

Det riffes og riffes. Trommisen mater på. Smith synger no,no,no. Surt, ikke i tonehøyde, men -leie.

Smilet er erstattet av stramme munnviker, og en bitterhet som for så vidt kler ordene come on, walk away.

Det er nesten så jeg vil ta ham på ordet.

Det er selvsagt fordi jeg altså vet de har det i seg å være mer enn en ordinær utgave av et av verdens beste band de siste 50 år.

Kunne Smith bare også ta seg selv på ordet når han får så mange til å synge med på show me, show me, show me!

Han sang ikke med utropstegnet.

Det er min ønsketenking om at konserten skal spille seg opp til de enda høyere høyder.

At The Cure etter denne første timen bare skal ha varmet opp, for så å showe oss. At det skal komme et temposkifte.

Sidemann kommer med tesen om at det kanskje er en stemme som må spares. Men burde ikke den sparingen skjedd før hovedscenen, i så fall? Det er jo her den skal skinne. Skulle skint.

I grunn er det som det synges; it is a strange day…

Det er en dag for lange introer, lengre mellomspill. Det låter som en arbeidsdag.

Og det holdt, med halvannen time, for oss.

——

Sanntidstekst: Skrevet underveis, publisert på vei ut av området.