For en vidunderlig start på lørdagen.

Vi var her da hun, som hun selv minnes, spilte for fire år siden. Den gang på Gloria.

Det har hendt mye siden.

Hun har som hun forteller før en pols og «Salikorns rosar» fra sisteskiva, fått et barn hun og et hun ikke fikk beholde. Hun ventet tvillinger.

Hun hadde egentlig ikke tenkt å lage musikk av det. men man trenger også disse historien. og hvilken sterk musikk det har blitt.

Disse levende versjonene av låtene fra «Aster, atlas» er mer sakeala, mer levde liv.

Til fingerspilt fele, og ordene agnus dei tørker jeg fitivalens første tårer.

Når hun forteller om tvillingene før hun begynner på «Tre hjartor» får den også konkret livserfaring som tolkningsbunn, utover alle hagemotiv, død og oppstandelse planten byr på.

Jeg ser voksne menn, unge damer, og alle oss andre, være blanke blikket. Hender som stryker over kinn.

Rørelsen.

Det uten at dette på noe vis henfaller til sentimentalitet, eller unødig medlidenhet. Det er musikkens omfavnlelse, utvidelse, empati i praksis.

Skifte til pols, som fellesnordisk, som opprinnelig polsk, som noe som forener oss, forbi landegrensene, og som protest mot fascismen, er naturligjeten selx.

«Paradiset», uten Tuva, men synth spilleren, på norsk. Ikke samme råskap, men en annen snert, også i stønningen etterpå, som rent hekseri, før felespillet tar den til stormfulle høyder. Heden, utenfor skap.

Og så danset vi.

Før hun introduserte b-siden fra den protenstiske bibel, den apokryfe «Salamos vishet», også som en takk til Roskilde for å tilby en slin plass til kultur. Fuck fascisme! Fuck politikere som er mot kultur!

Ta Sara Parkmans oppfordring: les teksten. Og selvsagt hør hennes tolkning, om ikke like heftig kraftfullt som her, så strålende nok, på plate.

Avslutningen. Mektige «Ora et Labora», bønn og arbeid, som hun sa selv: fordi tro på det du tror på, og vi måste arbeide. vi kan alle gjøre bedre.

Selv er hun det beste!

—-

Samntidstekst: Skrevet og publisert underveis.