At Liniker fikk grammy tidligere i år, i kategorien beste brasilianske populærmusikk er lett å forstå.

At der som første transkvinne, forteller bare mer om hvor storstlått dette er.

Backinbandet, som er intet mindre enn et klassisk storband, strekker seg sømløst mellom trasisjonlle brasiliansk jazz, soul, r’n’b og bossa nova.

Selv låter hun som sødmen selv. Med akkurat så mye edge at det gir publikum mer enn den velproduserte lyden å hekte seg på. Såbn i tillehg til sirkeldansen.

Som sideperson kaller det: brasiliansl mosh-pit.

Og der portugisisk ikke strekker til funker la-la-la som oppspill til trompetsolo.

Så kommer en påminnelse om at soul betyr sjel. Det er tonale følelser som høyner på Sades sensualitet.

Før hun gjør en låt hun skrev fredag. Det er å anta hun menere forrige, for dette står ikke tilbake for det foregående, heller ikke fra bandet.

For den store delen av det for fåtallige publikum som nok ikke hørt det foregående før traff dette usnsett like godt. Som altså vil si vekdig godt.

At Liniker pådro seg mer enn noen få nue fans er utvilsomt. Og så fortjent.

Bare synd vi må gå før det helt over. Når det tar enda mer av i rytmer som får 80-tallet til å rødme.

—-

Skrevet og publisert underveis.