Noen vil sikkert spørre hvordan jeg kunne forlate Byrne for denne organiserte støyen.

Men vegger av lyd blir knapt bedre enn dette.

Det er detaljer som transenderer melodier, figurer, rytme. Intenst. Repetativt. Som fossefall, løvfall, elvestryk, maskin i mennesket.

Avvisende, intimt, intiminerende. Inkluderende. Overveldende.

Rensende.

Det var en prøvelse å anmelde denne blant fjorårets beste utgivelser.

Konfrontosjonen er hardere her.

Deres åpenbare inøtekommendehet til tross. Det løftes på hatten. Plekter kastes i gave til heldig publikkumer, før scenelyset blir irrgrønt, rykende ut i teltet.

Jeg glemmer at jeg ikke liker å stå så nær scenen. Det er ikke for mange bak meg. Det er for få.

Ikke bare fordi de kan vær nær-melodiske, som medhårs pulsen nå, gitaren som har sørstatige landeveismotiv i ettertonene. Mens resten har elektroniske røtter sør for grensa, som det heter. Cumbia, feks.

Det de gjør med tradisjonsmusikken fra Andes nå, er av en annen sjanger, en annen verden, en utopi, et drømmesyn, en tonal motstandskamp mot alt som galt her i verden. I fortid, og fremtid, og det som er i mellomg, en kollaps og gjennopvåknig, metamorforse,i sann- og samtid.

——

Sanntidstekst: skrevet underveis, publisert utenfor teltet.