Gnawa, altså.

Trommene er kanskje det som mest sier nyvinning her. Ellers er det festivalversjon på sitt beste.

Inkludert Tipulys karisma. Gimnri-viritous. Og call-respons-sjarmør etapper med lydhørt publikum.

Det er mesten så en kunne ønsket at han stolte enda mer på at flere her tar rytmen på ordet.

For det er danse-hold i det her. Glimt av sjangerens iboende fysikalske, åndelighet, verdsliggjort.

Også kred til de keakeb-spillende danserne. Et par av ee movsa, bare wow.

—-

Sanntidstekst: Skrevet underveis og publisert for tidlig.