Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

the national

The National. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

The National ga ut et av fjorårets beste album. Og nesten den beste låta.

Forrige gang jeg så dem, på Roskilde 2013, spilte de hverken Demons eller levde helt opp til øvrige forventninger.

Jeg var derfor betinget begeistret før jeg satte meg i bakken på Amfiet. Det skulle vise seg å være med en viss grunn. Der de forrige gang utagerte over evne, later de nå til å være temmet inn i retning fotforms-indie.

Dette låter selvsagt fortsatt godt. Men det er noe forglemmelig uengasjert i alle de pene mørke rockevenningene.

Kanskje det ville vært anderledes om jeg sto lengst der fremme. Men jeg tviler, for selv ikke høyere lydnivå vil veie riktig opp for fraværet av intensitet jeg vet de kan inneha.

Men for all del, trivelig, det er dette. Men jeg ville heller hatt mer demonisk kos.

OPPDATERT: Etter kritisk kommentar på Facebook er det kanskje på sin plass å påpeke at denne bloggposten er, som alle andre jeg gjør under Øya, skrevet under konserten. Det er IKKE en anmeldelse skrevet i etterkant. Jeg måtte også gå før den var helt ferdig, for å få med meg neste. Men jeg drøyde ikke avgangen for å si det slik.

Mitt program Øyafestivalen 2014 – med spilleliste

wpid-C360_2012-08-11-20-29-44_org.jpg

Da nærmer det seg årets Øyafestival. Jeg har igjen gleden av å få gjøre en AnaMe-Øyaspesial.

Noe av spenningen denne gangen ligger i hvordan flyttingen til Tøyen spiller inn. Men mest spennende er jo programmet, som lover langt bedre enn fjoråret. Og da særlig lørdagen hvor min foreløbige plan ikke bare er ambisiøs, men trolig rent ut umulig å følge. Det er imidlertid et luksusproblem.

Her er så hva jeg har de beste intensjoner om å skrive hjem om. Med noen ord om hvorfor, og full spilleliste under:

Onsdag

Emilie Nikolas – Har klart å gå glipp av henne flere ganger. Så denne gangen skal jeg få det til. Vil du bli bedre kjent med henne, kan du feks lese portrettintervjuet jeg gjorde for GAFFA i vår: Emilie daler ned i skjul
Johnathan Wilson – To flotte indie-folk album. Bør bli helt Øya-riktig.
The National – Bandet har levert noen av tiårets beste skiver. Jeg så dem på Roskilde i fjor. Der var det egentlig bare avslutningen som overbeviste meg, kan du lese i anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da. Stort håp om at dette blir bedre.
Jon Hopkins – Han gjør noen av de beste remiksene av noen av de beste britiske artistene. Men han er like elektronisk god som seg selv.

Dessuten. Siden Lulu James spiller fredag, kanskje det er et ørlite håp om at man også får gleden av å høre Jon Hopkins’ samarbeide med henne på dette eminente stykke elektropop: We Disappear

Torsdag

Hanne Kolstø – Hun var ganske strålende da jeg så – og skrev om – hennes by:Larm-konsert i år. All grunn til å ha forventninger i et større format.
Blood Orange – En MÅ se artist. Fabelaktig funky på plate. Videoen hinter om at det ikke er dårligere live.
Janelle Monáe – Gikk glipp av forrige gang hun spilte på Øya. Ryktene tilsier at det ikke skal skje igjen.
Little Dragon – Blant Sveriges finere. Så som det meste annet denne øyadagen, må se om de også holder på scenen.

Fredag

I Was A King – Kanskje landets beste på solskinnspop. Hyggelig, men lydskjemmet, opplevelse da jeg anmeldte dem for GAFFA under Norwegian Wood i fjor. Håp om at det skal låte bedre denne gangen.
The Horrors – Nesten guilty pleassure, men skal ha med et par låter før jeg går videre
Lulu James – Er egentlig på alle måter å foretrekke foran ovennevnte. Men nøyer meg altså likevel med siste del. Høstet mengder av lovord fra kollegaer jeg har lit til.
Neneh Cherry – Fantastisk comeback mange år etter at hun var 90-tallsstjerne i en ganske annen sjanger. Så, og skrev, om henne på fjorårets by:Larm. Det var for rotete til å være skjellsettende. Men det hintet om den minimalistiske råskapen på årets utgivelse; The Blank Project.
Gorija – Fransk metall. Blant sjangerens mest spennende, spør du meg.
Røyksopp & Robyn – En av disse konsertene som må sees fordi man ikke kan gå glipp av. Men jeg avdemper forventingene noe etter at deres siste utgivelse ikke var noe mesterverk, om enn EPen var bra. Fyldigere begrunnelse å lese i anmeldelsen jeg skrev for Spirit.
Elenaor Friedberger (Øyantatt Revolver) – Den eneste utenfor festivalområdet jeg skal se. Falt helt for inderligheten på andreskiva hennes; Personal Record, som tar deg rett inn i hennes musikalske intimsone

Lørdag

Angel Olsen – Hennes retro rockeromantikk gjorde seg utmerket på Mono i vår. Kan bli like bra på utescene.
Nadine Shah – Jeg har skrevet pent om hennes mørke og sensuelle rock både her og hos Spirit. En av dem jeg gleder meg mest til å se.
Sharon Van Etten – Veldig Øya-riktig navn. Og det er all grunn til å tro at dette blir sterkt, helst også sterkere enn årets utgivelse som bare er nesten like vakker som forgjengeren.
Aurora Aksnes – Hennes soulpop imponerte meg så mye på Hovefestivalen at jeg vil se henne igjen, når det med litt mer hell ikke regner.
Mac Demarco– Fordi jeg bare ha med meg litt skikkelig indie-rock.
Neko Case – Hun ble syk da hun skulle spille på Rockefeller før jul. Da skulle jeg sett henne. Umulig valg egentlig, satt opp mot bandet under. Så regner med å løpe mellom. For fjorårets album er både sterkt, personlig og folkelig.
Slowdive – Gamle helter jeg ikke fikk med meg på Roskilde i år. Det var visstnok en tabbe. Må rettes opp nå, om enn det alstå i konflikt med ovennevnte
Bryan Ferry – Et must, ganske enkelt.
Darkside – Årets tredje Darkside-konsert for min del. På Parkteateret var det grunn til å gi deres månelyse magiske maskiner seks stjerner hos GAFFA. Roskilde-opplevelsen var uten samme lyssetting, og dermed bare ordinært bra. Spent på denne.
Bombino – Jeg så ham sist sammen med også Øya-aktuell Atlanter (åpner torsdag sammen med Kolstø og Frøkedal). Den nigerianske sørstatsrocken har så mye driv, at jeg altså vil se igjen.
Todd Terje – Dette er sannsynligvis en av de mest spilte artistene på kontoret i vår. Som det også kan danses til. Akkurat det gleder jeg meg til å gjøre på denne avslutningen av årets Øyafestival.

OPPDATERING: 06.08.2014: Enkelte av disse konsertene vil dekkes for GAFFA Norge. Lenker vil selvsagt også komme her, etterop.

Topp 10 låter i 2013

Først publisert hos Spirit 07.12.13
årets låter 2013

Det har vært et godt musikkår. Dette er de låtene som har gjort det bedre.

Det å skrive lister en en subjektiv øvelse. Det gjør det ikke nødvendigvis lettere. Jeg må nemlig bli enig med selv hvorfor en låt jeg kanskje har hørt mye ikke kommer med, og hvorfor en jeg glemmer høre på har en selvsagt plass høyt der oppe. Det er også begrensninger i hvilke som er faktisk tilgjengelige. For det er litt slik at er ikke musikken på Spotify finnes den heller ikke helt. I hvert fall ikke i min bevissthet.

Spotify er for øvrig årsaken til at jeg egentlig har funnet frem 11 låter. Eller rettere en topp 10 Spotify-liste. Og en offisiell liste.

Det er også noen låter som må nevnes før selve listen. For eksempel burde Savages – Shut Up vært med. Men albumversjonen er hakket mindre vassere enn den som kom med video. Bandet er for øvrig på albumlisten. John Grant kunne i grunn ha fylt opp listen, og er likevel ikke med. Og Robin Thickes Blurred Lines, er vel årets definitive guilty pleasure. Med trykk på pleasure.

Her er så de ti låtene jeg mener har vært best i år.

10. Gabriel Bruce – All That I Have

Gabriel Bruce crooner seg gjennom en gospeltung tåreperse av en rockelåt. Og han treffer de såreste hjerterøttene, der det egentlig gjør mest vondt. All That I Have er likevel en låt som gjør at man husker hva som er godt.

9. Jon Hopkins feat. Purity Ring – Breath This Air

Dette er en remiks av en låt fra Jon Hopkins album av året. Den er gitt ut som singel i etterkant. Og om enn originalen nesten kunne fortjent en plass på denne listen, er de kjærtegn Purity Ring tilfører den elegante elektronikaen det som gjør at man virkelig leter etter pusten.

8. Fuck Buttons – The Red Wing

Problemer med pusten får man også av The Red Wing. Den instrumentelle elektronikaen låter hett, dampende og klaustrofobisk urbant. Ubehaget kroppslig, som på en alt for trang klubb, du likevel bare elsker å gå på.

7. Foals – Late Night

I min anmeldelse av Foals siste skive i musikkmagasinet Gaffa skrev jeg: Med alle fasetter av flammende, progressiv rocke-vrede tar Foals for seg store spørsmål, om menneskelig samhold eller fraværet av slikt. Det gjør de aller mest sensuelt på Late Night.

6. Jenny Hval – Innocence Is Kinky

Dette er en låt som har både eksentrisk kropp og deilig popsjel, skrev jeg første gang jeg hørte Innocense is Kinky. De øvrige lovordene var om videoen som er et stykke naken, kjønnspoilitisk poesi. Akkurat så uskyldig kinky som låten, altså.

5. Darkside – Paper Trails

Paper Trails er skitten elektro-blues, med skumle, sensuelt ladede, undertoner. Overtonene er astronomiske. For ikke å si; futuristiske. Sitetert etter Spirit-innlegg, om hele deres EP. Det er også årets nest mest sexy låt.

4. David Bowie – Love is Lost – Hello Steve Reich mix av James Murphy

Årets comeback må uten tvil være David Bowie. Platen var over en hver forventning. I høst kom en trippel utgave av den, med blant annet denne versjonen av den allerede utmerkede Love Is Lost. LCD Soundsystems-frontmannen tar den over nye rytmiske høyder. Det Murphy bare delvis fikk til med Arcade Fire gjør han opp for til fulle i løpet av disse 10 magiske minuttene. Videoen for øvrig også en elktro-erotisk nytelse.

3. Blaue Blume – Jealousy

Jeg mister ordene litt hver gang jeg hører Blaue Blume, så derfror gjentar jeg meg selv her: Jealousy lever på skremmende, insisterende vis opp til navnet. Kontratenor-vokalen snerrer seg sensuelt gjennom grønne monstre, og unnskyldninger ingen kjærlighet vil ha. Bitterheten er kjærtegnende, utagerende, og brutal i sin ømhet. Det er grufullt. Det er så vakkert at det gjør vondere.

2. The National – Demons

Årets konsertskuffelse var da The National unngikk å spille denne da jeg så dem på Roskilde. Demons er myk, mørk og aller vakrest på sitt styggeste. Eller motsatt. Dessuten har den linjen «I am secretly in love with everyone I grew up with». Det er låtskriverkunst det.

1. FKA Twigs – Papy Pacify

Fra bloggpost om låten: Sensuelt. Vakkert. Erotisk. Jeg kunne fortsatt rekken av sanselige superlativer av så vel låt som videoen til FKA Twigs – Papi Pacify. Kanskje lagt til noen ord om trip-hop-røtter, og en blendende, pustende vokal. Så burde jeg skrive forføre. I en bisetning nevne at det også er en tvetydighet, som gjør alt ennå mer spennende. Og ladet.
Altså. Årets lekreste låt!

Grunnet Blaue Blumes fravær fra Spotify har denne listen med det som altså er årets 11. beste låt. Hanne Kolstø – One plus one makes one out of two.

Nationalfølelse

Jeg trodde jeg hadde hørt årets beste album for et par måneder siden. Jeg må tro om igjen.

Det er i grunn for tidlig å si etter å kun ha hørt The National – Trouble Will Find Me kun en hel gang. Nå i kveld. Men det er fristende allerede. I hvert fall vil det komme på en av de berømmelige toppplasseringene når 2013 skal listes opp i musikkform.

Det er myk, mørkt, rått, brutalt og aller vakrest på sitt styggeste. Eller motsatt.

Jeg kunne – og burde – sikkert skrevet noe mer. Noe skikkelig. Det får bli når jeg har hørt det igjen. Og igjen.

Nå bare nyter jeg. Feks også deres siste sjarmerende video: Sea Of Love

Blogg på WordPress.com.

opp ↑