Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

intervju

Anja: Inspirert av medienes behandling av Tone Damli

Jazzvokalisten Anja Skybakmoen har blitt popartist. Continue reading «Anja: Inspirert av medienes behandling av Tone Damli»

Walk The Moon: – Gaver hjelper mot monotoni

Først publisert hos Spirit 21.03.12

walk the moon

Det amerikanske indie-rock bandet Walk The Moon spilte på John Dee mandag. Spirit møtte de fire gutta like før de gikk på scenen.

Nicholas Petricca, Kevin Ray, Sean Waugaman, Eli Maiman kom til Oslo fra Gøteborg bare noen få timer tidligere. De var likevel godt uthvilte etter å ha tilbragt natten på en hotellbåt.

– Det var skikkelig kult, og den rugget ikke, imponerende nok. Det er kanskje ikke det aller særeste vi hotellet vi har bodd på, men det er definitivt et minne vi vil beholde fra vår rundtur her i Skandinavia.

Alltid på tur

Oslo var nemlig bare en mellomlanding før de allerede neste morgen skulle tilbake til Sverige, denne gangen til Stockholm. Kort sagt en vanlig uke på jobben for bandet med hele 300 reisedøgn i fjor.

– Det trengs litt skills for å ha en livsstil som oss. Det er ingenting naturlig over det vi gjør. Vi har ingen egentlig timeplan, ettersom det sjelden går mer enn 7-8 dager uten endringer. Heldigvis har vi en fantastisk turné-manager som holder orden på alt. I dag skal han til og med åpne for oss, siden de som egentlig skulle spille måtte avlyse.

De fortsetter å snakke varm om mannen som mens vi snakker sammen holder på med den plutselige lydsjekken. De sier de ikke kunne klart seg en dag uten. Han er som en mor for dem. Faktisk ville også opptil flere av dem lett byttet ut kjæresten med ham, om han bare skiftet kjønn og ble til en vakker dame.

Tur-manageren har altså mange roller, i tillegg til å fortelle hvor de skal, og sørge for at de der har det godt, pleier han også å måtte fortelle dem hvor de faktisk er.

– Når du våkner opp i en ny by hver dag, og ser den samme parkeringsplassen utenfor, er det lett å gå i surr. Det pinligste var når Nick klarte å åpne konserten i Los Angeles med: «Hello San Fransisco.» Da ble det mye buing… Det er liksom ikke mye forståelse å få for at vi var trøtte og forvirra, humrer gutta.

Dukker og kaker

Det er imidlertid ikke skjellsord det hagler mest av når Walk The Moon står på scenen. Derimot får de mengder av gaver. Gutta tror kanskje fansen har fått med seg at de er matvrak, for det er ikke få kaker de får både kastet opp på scenen, eller gitt ved andre anledninger. I tillegg har de fått klær, mel og et utall av dukker.

– En gang fikk ved en babydukke i naturtro størrelse kastet opp på scenen. Det var en skikkelig ‘duck and cover’-opplevelse. Men som regel er det bare veldig hyggelig. Gavene bryter opp monotien.

De er imidlertid raske til å påpeke at til tross for at det kan bli monotont dette konsert-livet, så mener de likevel ikke at det på noen måte er kjedelig. Det er bare det at det ikke alltid er like stimulerende å gjøre det samme om og om igjen.

Hender det dere savner et «normalt» liv?

– Det er klart vi kan være misunnelige på vennene våre. Vi reiser rundt mens de bygger reder, får vinylsamlinger og favorittrestauranter. I tillegg kan de planlegge livene sine. De vet når de kan ta en dag fri. Vi vet kanskje hva som skjer de neste to ukene, og kan sjelden planlegge noe lenger fordi det plutselig kan komme en ny konsert. Men samtidig kan det på ingen måte settes opp mot de fantastiske erfaringene og opplevelsene vi får.

Medievrak

Det sier seg dermed selv at det ikke blir mye tid til å pleie familie og venner utenfor bandet. Og de anser da også hverandre for å være familie. Og som i de fleste andre familier tilbringes det mye tid sammen foran skjermen.

– Vi ser på hva som helst, så lenge det vises på en hvilken som helst skjerm. Akkurat nå går det i Walking Dead, mens favoritten vår uten tvil er Breaking Bad. Det er en fabelaktig serie, og du må se den, om du ikke allerede har gjort det. I tillegg gjør vi sosiale medier. Vi er ganske enkelt medievrak, alle sammen.

Når det gjelder de sosiale mediene trekker de også frem mulighetene det gir for kontakt med fansen.

– Det er helt nødvendig for oss å være tilstede som oss selv. For det meste får vi fantastiske tilbakemeldinger, men en og annen bølle i underbuksa er det jo også. Det at det er så lett å kommunisere er både en fordel, og et stort ansvar. Så det er viktig å bruke de 2 sekundene på å være hyggelige, siden det kan bety så mye for dem vi snakker med.

Det de bruker mest er imidlertid iPhonen. Og den er slett ikke bare et samtaleverktøy. Det er den som gjør at de kan lage musikk underveis, og uansett hvor de er. For til tross for hvor mye de hevder å konsumere andre medier, er det musikken som selvsagt står deres hjerte nærmest.

– Vi tørr ikke tenkte på hva som hadde skjedd hvis en av oss hadde mista telefonen. Det ville ikke vært kontakter eller bilder vi hadde mistet. Men kanskje 4000 mer eller mindre halvferdige lydfiler. Vi spiller nemlig inn alle ideer. Enten det er i form av nynning, banking eller når vi har vært så heldige at det er et piano på hotellet. Vi lager i grunn alltid musikk.

– Det gamle Mando Diao er begravet

Først publisert hos Spirit 20.02.13

Mando Diao

Svenske Mando Diao gjestet Oslo for første gang på mange år under årets by:Larm. Spirit fikk noen minutter med to av bandmedlemmene.

Vi møter vokalistene/gitaristene Bjørn Dixgård og Gustaf Norén på Grand Café. Om morgenen samme dag hadde Mando Diao spilt på TV2s God Morgen Norge, og gutta var uttalt trøtte.

– Det svir i øynene. Men slike spillejobber finnes likevel ikke vanskelige. Når vi kommer til programmet er jobben alt gjort. Låten er skrevet, og håndverket ligger i den. Vi kunne i grunnen gjort det i halvsvime, sier de.

Til tross for denne tidlige morgenen, hadde bandet tatt seg en liten tur på byen kvelden før. Nærmere bestemt Aker Brygge. Det ble ikke helt det gjestmilde møtet med Norge de hadde tenkt seg.

– Alle menneskene gikk rundt som i søvne. Og spurte vi om veien trodde de vi var ranere, eller noe slikt. Alle var mistenksomme. De spurte også om vi var party-svensker. Hva er det for noe? Men det var veldig vakkert der ved fjorden, sier Gustaf.

Visesang

Mando Diao mest kjent som et rockeband. I fjor ga de imidlertid ut vise-albumet «Infruset». Her har de tonesatt dikt av den svenske poeten Gustaf Fröding.

Gustaf Frøding er ikke så godt kjent i Norge, hvem var han?

– Han er en av Sveriges kanskje mest populære poeter. Han var ikke så intellektuell, men veldig folkelig. Det var en revolusjon da han kom. Plutselig leste bønder, tjenestejenter og gårdsgutter poesi. For generasjonen som er 80-90 år nå er han på størrelse med Sinatra, Bjørklund og Elvis. Så for de eldre er denne skiva kanskje noe av det største som har hendt, siden diktene nå har fått melodier, forteller Bjørn.

Hva fikk dere til å ta tak i disse gamle tekstene?

– Jeg har en venn på biblioteket i Uppsala. Der skulle de ha en virtuell utstilling i anledning at det var 100 år siden han død. De lette etter noen som kunne sette musikk til diktene, og vi kunne ikke si nei, sier Gustaf.

De første tekstene Bjørn og Gustaf fikk å jobbe med var skrevet mens Frøding var psykisk syk. De var skrevet like før han døde. Han var da svært alkoholisert og hadde havnet på mentalsykehus, noe tekstene bar preg av.

– Han skrev som et barn. Så de var lette å tonesette. Vi hadde jo også lest ham da vi gikk på skolen, og likte det den gang. Mormor og morfar leser dem ennå. Han var ingen Ibsen som du finner på teateret, og langt fra finkultur. Det er heller sånn du slenger deg ned å leser, synes Bjørn.

Sin egen greie

Det er med andre ord ingen tvil om at det er en kjent og kjær kunstner Mando Diao har tatt for seg. Hvor populær han faktisk er skjønte de imidlertid først etter at plata var sluppet. Mottakelsen var nemlig over all forventning.

– Folk i alle aldre kommer for å høre oss spille dette. Den tilhører ingen stil, og den er ikke del av noen trend. Det er viser med folkelige tekster, i all sin dybde. Og folk behøver en sånn annen vinkel, selv i musikken, sier de.

Denne nevnte tilgjengeligheten gjør imidlertid ikke at hverken Bjørn eller Gustaf mener materialet er lett. Derimot mener de at det kan ta opptil 50 år med lytting før man faktisk forstår den fulle meningen i dem.

Hva tenker dere gjøre etter dette?

– Vi kommer til å fortsette å spille. Men vi kjenner oss veldig påvirket av denne plata. Den er en stor greie for oss. Den bryter mark, og markerer et før og etter. Det gamle Mando Diao er begravet, og sånn må det være, avslutter Bjørn og Gustaf.

Cosmic Delay: Sitt eget univers

Først publisert i Spirit 19.02.12

Cosmic Delay

De oslo-baserte alternative rockerne Cosmic Delay slipper debutalbumet i februar. Spirit har møtt to av de 6 bandmedlemmene.

Vi møter Ida og Tor Ingar på et av Youngtorgets mange utesteder. De er henholdsvis vokalist og bassist i bandet som i tillegg består av, Hanne, Sniz, Thommie og Øyvind.

Startet dere ut som en sekstett?

– Det begynte med meg og kjæresten min Sniz. Vi laget noen låter, som min svigerbror likte så godt at han ga oss 5000 kroner så vi fikk mastret dem. Så fant vi bassisten og resten av gjengen ved at noen kjente noen som kjente noen, forteller Ida.

De mener likevel at det ikke var tilfeldigheter som bragte dem sammen. Det var skjebnebestemt. For i Cosmic Delay gjør de mer enn å spille.

– Det handler om mer enn å være et band. Vi er mennesker som trives i hverandre selskap, også utenom selve bandet. Vi har lyst til å både jobbe, leve og utvikle oss sammen. Vi har et felles mål, sier Tor Ingar.

Et absolutt demokrati

Målet han snakker om er selvsagt det å en dag kunne leve av musikken. Det håper de å nå ved å ha det gøy, spille på hverandres ulikhet og gjennom det nå flest mulig scener.

Dere er mange medlemmer, så hvem står for låtskrivingen?

– Vi er et fullt demokrati. Det fører til lange prosesser når vi samtidig er seks sterke personligheter. Ofte er det slik at vi da også vil seks forskjellige ting, om enn alltid med en felles tråd. Noen ganger begynner det med et riff, en tekstlinje eller en annen liten idé som ender opp i en låt som ikke var der fra før, men kom til gjennom gruppedynamikk. Tekstene er det jeg som skriver, ofte sammen med Sniz, sier Ida.

De understreker at det er både tøft og inspirerende når ingen liker akkurat de samme tonene. Det hjelper imidlertid på slik at de får mer ut av å jamme oppå hverandres forslag.

Eget univers

Resultatet av denne omstendelige skriveprosessen kommer snart i salg under navnet «Tunes of Secrecy».

– Vi føler at den tittelen beskriver mangfoldet i låtene på albumet. Tekstene er veldig åpne for tolkning. Det er ikke noen 1-2-3 og så er de forklart formel. Disse ordene er også å finne igjen i låten «Sideways» på plata, sier Ida.

Albumet kan ellers by på et bredt spekter av sjangre, med umiddelbar popmusikk og alternativ rock som ytterpunktene. Hvordan det faktisk lyder er de imidlertid tilbakeholdne med å utdype utover at det er deres eget musikalske univers, med stort hjerterom.

For et knapt år siden fikk verden en første smakebit i form av videoen «Juicebox». I forbindelse med albumslippet kommer det en ny til låte «Born to Blues», med video spilt inn i Danmark.

– Danmark var veldig gøy. Men det var også veldig kaldt. Vi sto ute i tre dager og hoppet og danset på isen. Som for øvrig datt sammen. Heldigvis uten hverken oss eller utstyr på. Egentlig hadde vi tenkt å dra til Gran canaria, men det var det hverken tid eller penger til, så da fant de frem til Danmarks rå og markante strender i stedet, forteller Tor Ingar.

Cosmic Delay har foreløbig kun sett noen få klipp fra videoen, der også Idas far har en liten rolle. De gleder seg derfor like mye som oss andre til lansering av en video som viser en helt annen side av dem, enn de bildene man har sett av dem fra tidligere.

Cosmic Delay har slippfest på Parkteateret 23. februar.

Nik & Jay: – Vinteren er til for å lage barn

Først publisert hos Spirit 08.02.13

nik-jay

Den danske pop/hip-hop duoen Nik & Jay slipper i disse dager singelen «Clappin’» i Norge. Og 18. februar gjester de Vixen Blog Awards.

De to gutta skryter av sol og hygge i København når Spirit ringer. Det er også det peneste de kan si om den danske vinteren; at den er en tid for å ha det hyggelig.

– Vi går ikke på ski eller noe sånt, så det et eneste man kan gjøre om vinteren er å være inne, kose seg og lage barn. Det er jo ikke bare galt, men vi liker definitivt sommeren best. Særlig sensommeren i København er nydelig.

Nytt språk – Ny stil

Nik & Jay har i tillegg til 19 hitsingler på rad, flere bestselgende og kritikerroste album bak seg. De aller fleste av låtene på morsmålet. Nå satser de for første gang for fullt engelskspråklige tekster, ikke bare i det store utland, men også på hjemmebane.

– Vi har lett en stund etter vår engelske stemme. Når du synger på danske er tekstene nærmere, og du er mer naken. Selv om betydningen er den samme er følelsen du får av «jeg elsker deg» noe annet enn «I love you». Dessuten er det mye som er enklere å synge slikt på et annet språk, så det var frigjørende for hele skriveprosessen.

Det er imidlertid ikke bare språket som er nytt. Lyden har endret seg i takt med ordene, i tillegg har de samarbeidet med en regissør de ikke har brukt før. Det nye uttrykket forklarer de som mørkere elektronika, med et sterkere bassfundament.

Den forrige singelen, «United», samt samarbeidet med norske Erik og Kriss på låta «My City», var begge langt lystigere happy-go-lucky i stilen. De legger imidlertid ikke skjul på at all endringen også er krevende.

– Det er klart det er en utfordring. Men det liker vi. Og nå åpnes en helt ny verden seg for oss. Vi kan overraske igjen i Danmark, mens vi samtidig kan gjøre Nik & Jay kjent – og forståelig – for et mye større publikum. I tillegg elsker vi å reise, og dette gir en unik mulighet til å gjøre nettopp det.

Norgesvenner?

«Clappin’» er låten de skal fremføre under Vixen Blog Awards. Det er imidlertid ikke første gang de er i Norge. Faktisk tror gutta at de har vært her nesten et tosifret antall ganger. De har gjort en minneverdig fuktig konsert på Københavnbåten. De har spilt på småklubber, turnert med MadCon på festivaler i Nord-Norge, og besøkte senest i fjor Rockefeller med nevnte Erik & Kriss.

I tillegg pleier Jay å reise på fisketurer med sin far til Namsen i Nord-Trøndelag sommerstid. Noe han synes gir fred, og på alle vis setter stor pris på. Pris setter de også på mottakelsen de pleier å få her:

– Det har alltid virket som det norske publikummet har kjent noen av låtene våre, enda vi ikke har vært utgitt her. Slik støtte liker vi.

Faktisk liker de det så godt at de kommer tilbake allerede i april. Da lover de kake i anledning sitt 10 års jubileum som duo. Det skal ellers feires med lansering av en EP hjemme i Danmark, og intens turnering utover sommeren. Med Tivoli i København i august som det uttalte høydepunktet.

Ta kontakt

I tillegg til den forestående turnéen, vil de neste månedene bestå av promotering, både mot presse og på nettet. De deler for øvrig alle samtalene seg i mellom, og er selv til stede for fansen på Facebook.

– Det vi vil er å lage musikk, og mer musikk. Så i fremtiden håper vi å gjøre mindre promo og mer av det vi brenner for. Til det beste for alle.

De understreker likevel at de gjerne hører fra publikum. Og har dette budskapet til sine norske fans:

– Ikke vær redde for å ta kontakt, om hva det skulle være. Vi vil ta oss tid til dere. Fred og kjærlighet fra Danmark.

Imagine Dragons: Elsker å lage låter

Først publisert i Spirit 29.01.12

imagine-dragons

Las Vegas-bandet Imagine Dragons slipper debutalbumet «Night Visons» 1. februar. Spirit tok en kjapp prat med trommisen.

Indierockerne som så langt tilbake som i 2008 dannet Imagine Dragons er Dan Reynolds på vokal, gitarist Wayne Sermon, bassist Ben McKee og Daniel Platzman på trommer. Ingen av dem er opprinnelig fra hverken Utah eller Las Vegas, likevel er det denne byen som er kjent for helt andre ting enn sin alternative rockescene de har spilt seg opp fra.

– Det er ikke mange lokale band der. I for eksempel flotte musikkbyer som New York, Austin og Los Angels er det langt mer trangt om plassen. Dessuten er det billig å leie i Las Vegas, så vi har sluppet å ha noen dagjobb og heller brukt dagene til å øve, forteller Daniel.

Det har imidlertid ikke vært noe latmannsliv for bandet i byen som aldri sover. Spillejobbene har gjerne vart i 6 timer, der de har konkurrert med lys, bling bling og andre dingser for å få folks oppmerksomhet. Dette er noe han også mener har gjort dem godt.

– Folk har likt å høre oss. Dermed hadde vi allerede et navn og godt rykte å ta med den korte veien til Los Angels, der Dans kontakter var.

150 låter

Imagine Dragon er her til lands foreløpig mest kjent for singelen «Radioactive», som har ligget høyt på radiolistene i mange uker allerede. Denne låten som handler om å begynne på nytt, blir selvsagt også å finne på albumet det har tatt dem hele fire år å lage.

– Vi elsker å lage låter. Vi har vel skrevet rundt 150 stykker. Så da vi skulle spille inn plata var det bare å trekke fra haugen av dem vi stadig vendte tilbake til. Vi hadde likevel med oss hele 18 ferdige demoer i studio, som nå har endt opp i et knippe utvalgte sanger vi er skikkelig stolte av. Dette albumet er alle våre beste sider.

Hvordan vil du selv beskrive musikken deres?

– Det blir litt som den blinde mannen som skal beskrive elefanten. Han tar i snabelen og forteller at det her er en slange, osv. Det er ingen enkelt-sang som kan fortelle hvordan vi høres ut. Men jeg forestiller meg at det kanskje kan oppsummeres i store antemiske beats, med sveipende gitarer.

Inspirerende internett

Inspirasjonen til alle disse låtene finner bandet i de fleste kulturelle uttrykk. Det være seg om det er film, billedkunst eller andre musikeres verker. Sistnevnte hos så forskjellige band som U2, Arcade Fire, Beatles, The Who, Of Montreal og SBTRKT.

– Vi finner noe interessant overalt rundt oss. I tillegg har internett gjort det så enkelt å oppdage nesten alt. Det være seg om det er smalt eller stort.

Det å oppleve andre ting enn det som skjer med bandet er det imidlertid ikke lenger tid til. I februar er det turnering; først i statene, så Europa, før det er ny runde på hjemmebane. Og den 16. april besøker dette bandet med det fantasy-klingende navnet Blå i Oslo.

Hva kommer bandnavnet av?

– Det er et anagram for noe vi likte. Til å begynne med syntes vi bare det var en morsom greie, men så kom det opp en side på nettet der du kan taste inn forslag til hva det betyr. Så nå er det blitt noe mystisk, vi bare aldri kan dele.

Hoist!: Mørke venner

Først publisert hos Spirit 17.01.13

Foto: Eivind Sponga
Foto: Eivind Sponga

Det bluesklingende jazzmetal-bandet Hoist! slipper debutalbumet «Ami Noir» i februar. Spirit møtte vokalist Stian Leknes over en kaffe rundt jul.

Stian Leknes er altså den ene vokalisten i Hoist!, som ellers består av Marita Røstad, også på vokal og piano, Kristoffer Lo, Kurt Sprenger, Magnus Mortensen, Alessandro Elide og Daniel Elide. Navn mange nok vil kjenne igjen fra prosjekt som Pelbo, Highasakite, Desperado og Manifest.

Dere har veldig ulik bakgrunn, hvordan møttes dere?

– Det begynte med meg & Marita. Hun kjente til meg fra Manifest, men vi møttes faktisk først på et nachspiel. Under Trondheim jazzfestival i 2008 slengte vi sammen noen folk fra forskjellige miljøer og gjorde en Tom Waits-hyllest under navnet Earth Died Screaming. I løpet av et par år forandret denne besetningen seg litt. Dette fungerte så bra at vi følte vi ikke kunne kaste bort tiden på å bare spille cover, så da fikk vi med oss Kristoffer, men opererte ellers med samme line-up som fra før. Egentlig er vi en vennegjeng fra forskjellige musikalske leire.

I løpet av tiden med coverbandet rakk også Stian og Marita å bli samboere. I tillegg er Alessandro og Daniel brødre. Det er imidlertid uvisst om det er denne nærheten som gjorde at de allerede etter to øvinger var så samspilte at de bestemte seg for å gjøre en demo.

Forklaringen kan like gjerne være at de ulike bakgrunnene til tross, har en felles åpenhet når det kommer til sjanger.

Fransk studio – amerikansk produsent

Albumet demoen endte opp i, ble spilt inn i Frankrike. Nærmere bestemt Studios La Fabrique, der også Nick Caves kommende album er spilt inn.

– Vi fant ut at vi hadde budsjett til å gjøre det. Og det var like fantastisk som vi trodde. Det er enorme rom, med klangplater, vinylplater dekker alle veggene, stringrom og 10 meter under taket. Det er ganske enkelt det optimale sted å spille inn en plate.

Studioet fikk de for øvrig anbefalt av sin amerikanske produsent Oz Fritz. En mann som tidligere har jobbet med ingen ringere enn blant annet Tom Waits, Primus og Iggy Pop.

Albumet er dermed ganske internasjonalt, siden miksen ble gjort av ham i statene.

Hvordan kom dere i kontakt med ham?

– Det begynte med at vi gikk gjennom platesamlingen for å finne hvilke skiver vi syntes hadde best lyd. Mule Variations (Tom Waits) stakk seg frem. Så ringte vi bare til studio der Oz Fritz jobber. Han sa: Send over låter. Det gjorde vi, og til alt hell elsket han musikken vår. Og han er, helt oppriktig, en av de aller hyggeligste menneskene jeg har møtt.

Alle skal med

Når Fritz er mannen bak miksen, er det ikke særlig overraskende at Hoist! fremstår som mørke i uttrykket. Det hinter også den franske tittelen; «Ami Noir» om. Direkte oversatt betyr det mørk venn. Og også et spor på platen har samme navn – på engelsk.

Hvordan vil du selv beskrive musikken?

– Lydbildet er kanskje litt vrient å forstå sånn ved første møte. I hvert fall i konsertsammenheng. Det låter suggererende, men det er ikke lett å sette i bås. For mange er det et mål å sette ting i sjanger, for lettere å få vite hva man blir servert. Jeg har mer sans for å bare sjekke ut. Og det er morsomt å overraske.

Overraske publikum har de da også gjort. Han kan bl.a fortelle om å ha sett folk bli fysisk skremt i møte med deres musikk.

– Frykt er en sublim følelse. En av de sterkeste vi har. Og det å bare i ett lite sekund sette i gang en slik følelsesprosess i en publikumer… Det er deilig.

En annen fordel han ser med et litt ubestemmelig uttrykk er at det åpner for mange muligheter når det kommer til spillejobber. Musikken kan nemlig fungere for mange forskjellige folk, også uansett alder. Frem til nå har de både gjort så varierende ting ungdomsklubber og jazzhus. Og fått begge deler til å funke.

Med et slikt uttrykk, hvordan blir låtene til?

– Marita skriver brorparten av låtene. Det er ofte pene, gode melodier. Så bestemmer vi i fellesskap hvor mye vi skal føkke dem opp. Det vil si at vi kaster på ting, og så ser vi hva som fester seg.

Inspirasjonen finner de for øvrig i summen av alt de hørt. Eller også, som Stian sier:

– Vi begrenser oss ikke. Er det bra, så er det bra. Og vi bryr oss ikke om det er gitar, strengeinstrumenter, jazz eller metal. Vi er stort sett åpne.

Boy: – Vi er perfeksjonister

Først publiserti Spirit 22.11.12

Den tysk-sveitsiske duoen Boy gjestet Oslo tidligere i uken. Spirit møtte dem på utestedet Mono.

Boy består i motsetning til hva man skulle tro utfra bandnavnet av de to jentene Sonja Glass og Valeska Steiner. Vi måtte selvsagt spørre hvorfor de valgte dette ikke helt innlysende navnet?

– Det ligger ikke noen dyp mening bak det. Vi strevde skikkelig med å finne noe passende, noe som kunne beskrive både oss og musikken vår. Og vel… Det fikk vi ikke til. Så da gikk vi for det motsatte. For selv om det nesten ikke kan googles, husker folk det jo.

Speed-dating

Jentene møtte hverandre i Hamburg på Tysklands kanskje mest prestisjetung musikalske sommerskole. Dette er skolen nær sagt «alle» som er noe i tysk musikkliv har besøkt for å både bygge nettverk og finne bandmedlemmer. Det var også planen for Valeska og Sonja.

– Jeg gikk hos en sanglærer hjemme i Sveits, og han som anbefalte meg å søke der. Siden jeg ville videre, gjorde jeg som han sa, og var heldig nok til å komme inn. Det er jeg evig takknemlig for, sier Valeska.

For Sonja, som allerede bodde i Hamburg, var det derimot andre gang hun dro til hva hun omtaler som speed-dating for musikere. Og denne gangen ble det altså full klaff, selv om det skulle ta to år fra de møttes til årets album ble realisert.

Viktige detaljer

Valeska og Sonja har nemlig flere ting til felles enn selve musikken. De er begge svært opptatt av detaljer. Dette medfører blant annet til at det ikke er gjennom jamming og gitar-samspill låtene blir til. De sitter i stedet hver for seg, og sender hverandre lydfiler, tekster og innspill.

– Det er greiest sånn. Det er ikke alltid inspirasjonen kommer når vi sitter sammen, og på dette viset kan vi jobbe når det passer oss. I tillegg trenger vi stillhet for å høre oss selv, og det er ikke mye som er vanskelige enn å skrive når noen hele tiden venter. Denne måten å arbeide på gjør oss ikke bare frie, men også uavhengige, sier jentene.

Sonja har dessuten studio hjemme slik at hun utnytter mulighetene som ligger i å utforske ulike arrangementer og instrumenteringer der.

– Vi er perfeksjonister. I tillegg til at vi altså skriver sakte. Noen vil kanskje kalle det en dårlig kombinasjon, men vi har ikke dårlig tid, nå som vi har funnet hverandre.

Oppvarmingens gleder

Bakgrunnen for Norgesbesøket er ellers at de for tiden turnerer sammen med Katie Melua, dvs; de er oppvarmingsbandet. Det er en rolle de er godt kjent med fra andre turnéer, og de liker det.

– Det er en strålende måte å få presentert oss på, uten prestasjonsangsten som gjerne følger med når vi skal være hovedattraksjonen. Det er noe befriende i å ikke skulle være ansvarlige for alt. Nå har vi heller ikke så mye å tape. Det verste som kan skje er liksom at ingen husker oss etterpå, og da er det ikke farlig.

De understreker imidlertid at de slett ikke har som plan å fortsette karrieren som support-band. I sommer turnerte de for seg selv, og etter en lang juleferie drar de på egen tur til Nord-Amerika. Helst blir det også noen festivaljobber fra våren av.

– Vi føler at vi gjør ting i riktig rekkefølge. Vi har jobbet hardt, i mange år. Hvor vi er nå er summen av det, og så vil kun fremtiden vise hvor langt vi kommer, sier Boy-jentene.

De har for øvrig også noen gode råd til musikere som ennå ikke har funnet sin vei:

– Start et band. Spill. Forsøk alle tenkelige sjangre, og velg den, eller de, du liker. Spill mer. Og ikke minst; vær deg selv!

Amanda Palmer: – Jeg lever ikke et vanlig liv

Først publisert i Spirit 08.10.12

Amanda Palmer & The Grand Theft Orchestra
Photo by Shervin Lainez

Amanda Palmer & The Grand Theft Orchestra er aktuelle med albumet Theatre Is Evil. Spirit fikk i den anledning en kort prat med henne i helgen.

Theatre Is Evil debuterte på 10. plass på den amerikanske Billboardlisten, til tross for at den er langt fra hva man ellers forbinder med mainstream-musikk. Vi spurte Palmer hva hun følte da?

– Det er all ære til fansen. Den eneste grunnen til at platen nådde så høyt opp er deres arbeide i forkant og de mange forhåndsbestillingene. Og det er jo den egentlige suksessen, det at jeg har så fantastiske og støttende fans.

Sosial støtte

Det er for øvrig også fansen Amanda Palmer kan takke for at albumet i det hele tatt ble til. Gjennom bruk av nettjenesten Kickstarter fikk hun samlet inn nok penger til å realisere prosjektet, etter at hun for et par år siden brøt med sitt tidligere plateselskap.

– Jeg har alltid vært en tilhenger av internett og mulighetene som ligger der. Plateselskapet skjønte imidlertid ikke at nettet er fremtiden. Deres bakstreverskhet er mye av årsaken til uoverenstemmelsen.

Amanda Palmer bruker da også nettet mer enn de aller fleste. Ikke bare crowdsourset hun frem støtten til albumet, men hun er også ivrig blogger, og bruker så vel Tumblr som Twitter og Facebook. I det hele tatt bruker hun veldig mye tid på å kommunisere med fansen. Men hvordan rekker hun over alt?

– Jeg lever ikke et normalt liv. Jeg har ikke tv, jeg går ikke på kino. Jeg bruker tid på mine venner og min mann, men det er også det eneste jeg gjør utenom kunsten og arbeidet rundt den.

Født kunstner

Hun har heller aldri vært i tvil om hva hun skulle bruke livet til. Allerede som barn var den store drømmen å bli rockestjerne. Men da ikke noen tradisjonell stjerne som gjør det bransjen sier er riktig.

– Jeg har alltid ønsket å gjøre ting på mitt vis. Da jeg var tenåring var drømmen å bli elsket for den fucked-up personen jeg var, mens jeg nå som voksen ønsker det samme for det feilbarlige mennesket jeg har blitt.

Artistene som har inspirert henne på veien er selvsagt heller ikke de med perfekte fasader. Særlig trekker hun frem The Cure og Cohen som viktige, og da mest på grunn av deres evne til å vise smerte i menneskelige former. En annen viktig inspirasjonskilde har vært MTV. Den gang kanalen virkelig var en musikkanal.

-Jeg har aldri sett musikk og performance som to ulike størrelser. På sett og vis lever musikken og teateret i samme seng. Og på MTV så jeg alle rockestjernene opptre, i sine respektive roller.

Denne sammensettingen av musikk og teater har for øvrig ingenting å gjøre med tittelen. Den har nemlig ingen egentlig mening foruten at hun likte den. Teateret i seg har Amanda Palmer lite imot, foruten å mene det fremstår blodfattig.

Kaptein og kropp

Blod er derimot noe hennes siste video; The Killing Type ikke mangler. Hvorvidt det samme kan sies om den som er ventet om kort tid i regi av The Flaming Lips’ frontmann Wayne Coyne er ikke godt å si. Bildene som er lekket tyder imidlertid på at den ikke blir mindre utfordrende enn deres forrige samarbeide. Så avslutningsvis måtte vi spørre hvordan det er å arbeide med ham?

– Det er stort. Han er som en kaptein på et galskapens skip, der selv maskinene drives av kreativitet. Det er nesten som hele Oklahoma City pulserer på grunn av ham. Og så fikk jeg komme der, og han bare låner meg kapteinshatten og sier; bruk mitt mannskap og gjør det du vil. Jeg kan knapt vente til videoen slippes. Den er fabelaktig.

Og det tror vi henne så gjerne på.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑