Først publisert hos Spirit 20.02.13

Svenske Mando Diao gjestet Oslo for første gang på mange år under årets by:Larm. Spirit fikk noen minutter med to av bandmedlemmene.

Vi møter vokalistene/gitaristene Bjørn Dixgård og Gustaf Norén på Grand Café. Om morgenen samme dag hadde Mando Diao spilt på TV2s God Morgen Norge, og gutta var uttalt trøtte.

– Det svir i øynene. Men slike spillejobber finnes likevel ikke vanskelige. Når vi kommer til programmet er jobben alt gjort. Låten er skrevet, og håndverket ligger i den. Vi kunne i grunnen gjort det i halvsvime, sier de.

Til tross for denne tidlige morgenen, hadde bandet tatt seg en liten tur på byen kvelden før. Nærmere bestemt Aker Brygge. Det ble ikke helt det gjestmilde møtet med Norge de hadde tenkt seg.

– Alle menneskene gikk rundt som i søvne. Og spurte vi om veien trodde de vi var ranere, eller noe slikt. Alle var mistenksomme. De spurte også om vi var party-svensker. Hva er det for noe? Men det var veldig vakkert der ved fjorden, sier Gustaf.

Visesang

Mando Diao mest kjent som et rockeband. I fjor ga de imidlertid ut vise-albumet «Infruset». Her har de tonesatt dikt av den svenske poeten Gustaf Fröding.

Gustaf Frøding er ikke så godt kjent i Norge, hvem var han?

– Han er en av Sveriges kanskje mest populære poeter. Han var ikke så intellektuell, men veldig folkelig. Det var en revolusjon da han kom. Plutselig leste bønder, tjenestejenter og gårdsgutter poesi. For generasjonen som er 80-90 år nå er han på størrelse med Sinatra, Bjørklund og Elvis. Så for de eldre er denne skiva kanskje noe av det største som har hendt, siden diktene nå har fått melodier, forteller Bjørn.

Hva fikk dere til å ta tak i disse gamle tekstene?

– Jeg har en venn på biblioteket i Uppsala. Der skulle de ha en virtuell utstilling i anledning at det var 100 år siden han død. De lette etter noen som kunne sette musikk til diktene, og vi kunne ikke si nei, sier Gustaf.

De første tekstene Bjørn og Gustaf fikk å jobbe med var skrevet mens Frøding var psykisk syk. De var skrevet like før han døde. Han var da svært alkoholisert og hadde havnet på mentalsykehus, noe tekstene bar preg av.

– Han skrev som et barn. Så de var lette å tonesette. Vi hadde jo også lest ham da vi gikk på skolen, og likte det den gang. Mormor og morfar leser dem ennå. Han var ingen Ibsen som du finner på teateret, og langt fra finkultur. Det er heller sånn du slenger deg ned å leser, synes Bjørn.

Sin egen greie

Det er med andre ord ingen tvil om at det er en kjent og kjær kunstner Mando Diao har tatt for seg. Hvor populær han faktisk er skjønte de imidlertid først etter at plata var sluppet. Mottakelsen var nemlig over all forventning.

– Folk i alle aldre kommer for å høre oss spille dette. Den tilhører ingen stil, og den er ikke del av noen trend. Det er viser med folkelige tekster, i all sin dybde. Og folk behøver en sånn annen vinkel, selv i musikken, sier de.

Denne nevnte tilgjengeligheten gjør imidlertid ikke at hverken Bjørn eller Gustaf mener materialet er lett. Derimot mener de at det kan ta opptil 50 år med lytting før man faktisk forstår den fulle meningen i dem.

Hva tenker dere gjøre etter dette?

– Vi kommer til å fortsette å spille. Men vi kjenner oss veldig påvirket av denne plata. Den er en stor greie for oss. Den bryter mark, og markerer et før og etter. Det gamle Mando Diao er begravet, og sånn må det være, avslutter Bjørn og Gustaf.