patrick wolf kulturkirken jakob

I forkant av Patrick Wolf-konserten i Kulturkirken Jakob skrev jeg at jeg ikke kunne tenke meg en penere måte å lande by:Larm. Det stemte.

Derfor er også dette en slags forsinket anmeldelse. For selvsagt hadde alle ordene forlatt meg da jeg kom hjem.

Jeg så på en notatbok full av bokstaver. Alt jeg klarte lese meg til var en konserthistorie om en ung mann, den store kjærligheten og den endelige død.

Det var en fin fortelling. Men den var også bare halvt sann.

Den mangler for eksempel formuleringer om hvordan de akustiske versjonene gir låtene en ny inderlighet. Eller dusere farger, som likevel skinner nesten mer.

Den sier heller ikke noe om at den unge mannen egentlig begynner å bli voksen, og forteller om det. På en måte som ikke bare er elskelig men også bittervittig.

Og ikke nevnes det hvordan det oppsto en nærhet, som gjorde at selv de største klisjeenes selvfølgelighet kjentes nye og viktige. Som noe man trengte, og kunne få musikalsk næring av.

Da Patrick Wolf gikk av scenen takket han publikum for å ha gjort hans dag bedre. Den takken er så alldeles gjensidig!