Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

anmeldelse

Kvinner på topp

agnes obel

Denne uken ga jeg for tredje gang i år seks stjerner til en utgivelse.

Det er med andre ord ikke så ofte jeg mener at noen utgir noe som er bedre enn fabelaktig godt.

Kjønnstatistikken for de anmeldte albumene er påfallende. Tre av tre album er laget av kvinner.

Jeg kunne dermed lett ha fortsatt denne teksten med å si at nå er kjønnsbalansen i musikken i vel; balanse. Kvinner får oppmerksomhet, gode kritikker osv. osv. Men jeg vet innerst inne at det ikke er helt sant. Selv om det er en sterkt bevegelse i den retningen.

Jeg kunne også ha problematisert mer at jeg som kvinnelig anmelder kanskje vil forfordele kvinner. Uavhengig av hvordan man leser forfordelingen. Jeg tror oppriktig ikke det.

Det jeg imidlertid er mindre sikker på er: Om det at jeg har erfaringer som er kjønnede gjør at jeg hører noe annet i musikken. Her er jeg tilbøyelig til å si litt ja og mest nei. For baksiden av et slikt resonement vil kunne inneholde de holdninger jeg i blant møtte som ung skribent. Den gang var kjønn for enkelte – men heldigvis svært få – mer diskvalifisernde enn alder og (manglende) erfaring. I tillegg til at det opplagte i at det vil frata den kvinnelig artisten universell kvalitet, og redusere musikken til noe som er for jenter, bare.

Samtidig er jeg altså oppmerksom på at det er mine ører som hører. Og jeg er kvinne. Det betyr ikke at alt kvinnelig appellerer, men det kan gjøre at enkelte ting vil ha en annen gjenklang.

Før jeg imidliertid roter meg bort i årsaksforklaringer på problemer som kanskje ikke egentlig er for relevante, er det kanskje verd å også ta med at kjønn kun er en faktor. Andre er selvsagt klasse og alder. For verden er selvsagt ikke så enkel at alt handler om kjønn.

Selv om jeg nå altså måtte lage et poeng ut av det.

Uansett her er videoer jeg ikke har delt tidligere, fra alle artistene jeg har gitt seks. I henholdsvis Gaffa, Spirit og Gaffa, i den rekkefølgen. Altså: Agnes Obel – Savages – Mariam The Beliver.

Død og kjærlighet – en slags konsertanmeldelse

patrick wolf kulturkirken jakob

I forkant av Patrick Wolf-konserten i Kulturkirken Jakob skrev jeg at jeg ikke kunne tenke meg en penere måte å lande by:Larm. Det stemte.

Derfor er også dette en slags forsinket anmeldelse. For selvsagt hadde alle ordene forlatt meg da jeg kom hjem.

Jeg så på en notatbok full av bokstaver. Alt jeg klarte lese meg til var en konserthistorie om en ung mann, den store kjærligheten og den endelige død.

Det var en fin fortelling. Men den var også bare halvt sann.

Den mangler for eksempel formuleringer om hvordan de akustiske versjonene gir låtene en ny inderlighet. Eller dusere farger, som likevel skinner nesten mer.

Den sier heller ikke noe om at den unge mannen egentlig begynner å bli voksen, og forteller om det. På en måte som ikke bare er elskelig men også bittervittig.

Og ikke nevnes det hvordan det oppsto en nærhet, som gjorde at selv de største klisjeenes selvfølgelighet kjentes nye og viktige. Som noe man trengte, og kunne få musikalsk næring av.

Da Patrick Wolf gikk av scenen takket han publikum for å ha gjort hans dag bedre. Den takken er så alldeles gjensidig!

Mørk skjønnhet – Konsertanmeldelse

Anmeldelse publisert hos Spirit 28.02.12
Mark Lanegan har nylig levert et fabelaktig flott album. Konserten på Rockefeller lørdag var ikke mindre nydelig.

Det var mørkt på rockefeller denne kvelden. Scenen lå sakralt og sparsomt opplyst i rødt da denne amerikanske mørkemannen entret scenen, og uten en eneste overflødig gest favnet det fullsatte lokalet med sin rustne fløyelsrøst.

Mark Lanegan åpnet pent med «The Gravediggers Song», åpningssporet på albumet Blues Funural som gikk direkte over i spor to fra samme album; «Bleeding Muddy Waters». Og de neste to tredjedeler av konserten sto også i den skitnere rockens tegn, gjennom eldre låter som bl.a. «Hit the City», «Sleep With Me» og «Resurrection Song», førstnevnte til særlig gjenkjennende jubel hos publikum. Jubel var ellers ikke noe som betegnet denne konserten, i stedet var det andre og langt dystrere følelser de drivende tunge gitarene og Lanegans stoiske opptreden frembragte. Men om enn man ble emosjonelt mørbanket, ble det gjort på vakreste vis.

Det var likevel kjærkomment da rocken måtte vike for Blues Funurals kanskje beste låt; «Ode To Sad Disco». Da ble Rockefeller noen deilig lange minutter en elektronisk sort messe. Og Lanegan var predikanten som lovet slik at jeg tror ham ennå; «I Have Seen The Light».

Den resterende delen av hovedsettet holdt seg i synthens irrganger, og hovedsettet ble da også avrundet med siste spor fra siste plate; «Tiny Grain of Truth». De tre låtene i ekstranummeret var imidlertid slik man har lært å kjenne Mark Langan, croonende over et landlig mørklagt, men akk så romantisk, rocket ødeland.

Det bør nok imidlertid nevnes, at all den tid en konsert som denne brister eller bærer på vokalen, var det nok en fordel å stå riktig plassert i lokalet. Og at for noen kan det totale fravær av øvrig kommunikasjon med publikum, ha gjort opplevelsen noe stillestående. Men om man ser bort fra dette, har mørket sjeldent vært så skjønt.

Kunsten å holde seg ung.

Dette er et stemningsbilde fra gårdagens konsert AnaMe var invitert på. For det skjer jo i blant, at det kommer invitasjoner. Og i blant har jeg også anledning til å takke ja.

Bandet som spilte på John Dee denne fredagskvelden var norsk-britiske Daddysmilk. Lokalet var drøyt halvfullt. Publikum var ungt. Eller i hvert fall yngre enn meg. Men slik er det kanskje blitt…

Uansett, kjente jeg meg neste ung igjen. Der jeg opplevde nesten det samme, som det jeg pleide å gjøre, den gang da, jeg faktisk dro rundt på konserter, og skrev om dem, profesjonelt. Eller hva man nå skal kalle det. Skriveriene havnet i hvert fall på avispapir, eller en redaksjonell nettside. Den største forandringen var å notere på mobilen fremfor blokka.

Og dette er noe av det jeg noterte, i redigert, vilkårlig rekkefølge: Ubeskjedent, rufsete, rått, drivende god stemning,  enklere gamlelåter for fansen, kanskje ikke sofistikert, scenetekke, energi og å delta på noen andre sin fest.

Sistnevnte notat henspeilet på at det var en innefortståtthet mellom band og publikum, som gamle gode bekjente. Noe som ga konserten et mer festliknende preg enn den nok ellers ville hatt. Og kanskje også var medvirkende til at jeg også skrev: Fabelaktig gøy. Og fengende.

For det var det aller mest. Gøy altså. På den ungdommelig befriende måten, bare slike rockekonserter kan være.

Under følger videoen til Mr. Green. En hederlig post-grønsj låt, som nok, når sant skal sies, gjorde seg bedre live. Men da gjorde den seg også godt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑