Anmeldelse publisert hos Spirit 28.02.12
Mark Lanegan har nylig levert et fabelaktig flott album. Konserten på Rockefeller lørdag var ikke mindre nydelig.

Det var mørkt på rockefeller denne kvelden. Scenen lå sakralt og sparsomt opplyst i rødt da denne amerikanske mørkemannen entret scenen, og uten en eneste overflødig gest favnet det fullsatte lokalet med sin rustne fløyelsrøst.

Mark Lanegan åpnet pent med «The Gravediggers Song», åpningssporet på albumet Blues Funural som gikk direkte over i spor to fra samme album; «Bleeding Muddy Waters». Og de neste to tredjedeler av konserten sto også i den skitnere rockens tegn, gjennom eldre låter som bl.a. «Hit the City», «Sleep With Me» og «Resurrection Song», førstnevnte til særlig gjenkjennende jubel hos publikum. Jubel var ellers ikke noe som betegnet denne konserten, i stedet var det andre og langt dystrere følelser de drivende tunge gitarene og Lanegans stoiske opptreden frembragte. Men om enn man ble emosjonelt mørbanket, ble det gjort på vakreste vis.

Det var likevel kjærkomment da rocken måtte vike for Blues Funurals kanskje beste låt; «Ode To Sad Disco». Da ble Rockefeller noen deilig lange minutter en elektronisk sort messe. Og Lanegan var predikanten som lovet slik at jeg tror ham ennå; «I Have Seen The Light».

Den resterende delen av hovedsettet holdt seg i synthens irrganger, og hovedsettet ble da også avrundet med siste spor fra siste plate; «Tiny Grain of Truth». De tre låtene i ekstranummeret var imidlertid slik man har lært å kjenne Mark Langan, croonende over et landlig mørklagt, men akk så romantisk, rocket ødeland.

Det bør nok imidlertid nevnes, at all den tid en konsert som denne brister eller bærer på vokalen, var det nok en fordel å stå riktig plassert i lokalet. Og at for noen kan det totale fravær av øvrig kommunikasjon med publikum, ha gjort opplevelsen noe stillestående. Men om man ser bort fra dette, har mørket sjeldent vært så skjønt.