Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

rockefeller

John Grant. Rockefeller. Søndag 8. September

John Grant - bilde - rockefeller

Da jeg gikk fra Rockefeller søndag kveld visste jeg at jeg ikke kom til å skrive om John Grant. Ikke samme kveld. Ikke neste.

Jeg leter fortsatt etter ord store nok til å romme konsertopplevelsen.

Etter konserten på Parkteateret hadde jeg dem. Jeg hadde tårer i øynene som skrev dem for meg.

På søndag var det underveis jeg ble rørt. Underveis jeg hørte lyden av isbre knuse en hel verden. Underveis jeg visste at konserter blir ikke bedre enn dette.

Så var den halvannen timen over. Fortryllelsen forbi. I siste låt. Som ikke var Caramel. Som var en fremmeds ønskesang. Fra en annen tid. I Grants tidligere karriere. Med et annet band…

Det han derimot gjorde frem til da. Med sine islendinger, og ene engelskmann på tangenter, det var vakkert. Mer en vakkert. Det var vondt. De aller vondeste sidene av den største kjærligheten.

Det var den maskinelt myke lyden av Where Dreams Go To Die. Fortapelsen når du må spørre; Why Dont You Love Me Anymore. Forbitrelsen i at It Doesn’t Matter To Him.

Alt fremført av mannen som har gjort det så altfor lett for skribenter som meg å beskrive ham så alldeles korrekt som The Greatest Motherfucker. For John Grant er virkelig det.

Det er i hvert fall svært få nåtidige musikere med samme blikk for livets mørke siders skjønnhet. Og som i tillegg både har stemmen og synthene med seg. Det være seg om det er i såre Vietnam, forskrudde «Pale Green Ghost» eller i kabaret-intensiteten til hovedsettets avsluttende Queen of Denmark.

Dessuten evner han å finne frem de spøkefulle tonene i mellom låtene.

I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg likevel ikke var like himmelfallen som sist da jeg gikk. Sannsynligvis er det sammenlikningen. Og de største forventningene.

John Grant innfridde kanskje ikke forestillingen om mer enn en formidabel gjentakelse. Men jeg vet at avslutningen av Glacier – som også denne gangen var dedikert til homofile brødre og søstre i Russland – er noe av det aller sterkeste jeg kommer til å få oppleve fra en scene.

Mektigere kan ikke musikk gjøres.

John Grant. Til søndag. På Rockefeller

Til søndag. Altså søndag den 8. september. Da spiller John Grant på Rockefeller.

Det er bare noen få måneder siden sist han gjestet Oslo. Den gang på Parkteateret.

Jeg var der, for Gaffa. Jeg ga konserten 6 velfortjente stjerner.

Jeg skrev bl.a:

Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF».

Sistnevnte kan du høre nedenfor. Den er hentet fra albumet: «Pale Green Ghosts» som fortsatt troner så helt øverst på min årsbesteliste.

Jeg skal selvsagt se ham til søndag, igjen. Det finnes knapt ord for hvor mye jeg gleder meg.

Radio Star

martha

Onsdag spilte Martha Wainwright på Rockefeller.

Jeg var heldig nok til å være der, og hva som faktisk gjorde konserten så alldeles vidunderlig kan du lese i GAFFA.

Dette er derimot en av mine absolutte favoritter fra albumet Come Home To Mama: «Radio Star». Nyt!

Slippfest

Sandra Kolstad på Rockefeller

I går kveld var jeg 19 år, og festet med de store gutta.

Rett nok er det bare i Danmark de er virkelig store, foreløbig. Men om det finnes noen rettferdighet i forrykende sceneshow blir de størst både her og der.

Lukas Graham på Rockefeller

Lukas Graham var det danske bidraget da musikkmagasinet Gaffa feiret sin andre utgivelse i Norge med gratiskonserter på Rockefeller.

Disse unge danskene serverte særdeles morsom, funky soul, med pene doser klassisk rock i undertonene. Det hele frekt utført med elskelig sjarme.

Det 40 minutter lange settet, inklusive deres festligste Youtube-hit: «Drunk In The Morning» som ekstranummer, var i knappeste laget – selv for et band som kun har debuten bak seg. Dette er imidlertid låtmateriale som skapt for scenen, de tøffeste gutta, og dånende ungpikehjerter. Det er komboen sin det.

Sandra Kolstad – etter antrekkskifte.
Det er ingen overdrivelse å si det var en overgang da Sandra Kolstad stjernekrigerkledd entra scenen, og gjorde Rockefeller om fra danselokale til klubb. Men kult var det. Og ikke minst; en oppvisning i alldeles vidunderlig kjølig elektro-deilighet.

I tillegg må jeg komplimentere antrekkene som ble tatt av lag for lag, eller også; låt for fine låt. Deriblant både «A Bird Flew By» og «Fire Burn, Blood Flow» – mine to personlige favoritter. Nedenfor følger derimot hennes nye singel; «Right Now» som også var låta som fikk avsluttet nok en for kort opptreden.

På den annen side. Jeg klager ikke på konsertlengden, egentlig. Jeg er derimot meget takknemlig for at det gjøres konserter av dette slaget -gratis.

Rival Sons – Konsertomtale

I går på Rockefeller: Rival Sons kjærtegnet sanser jeg ikke viste jeg hadde.

Rival Sons på Rockefeller 03.04.12

– Damn You’re Excited, sa den nydelig tilstedeværende vokalisten Jay Buchanan etter låta «Burn Down Los Angels», helt i begynnelsen av det halvannen times lange settet.

Det hadde hadde man da allerede all grunn til å være. Det skulle til og med bli bedre. Eller les: Mer ekstase.

Rival Sons spiller klassisk rock, med røtter i det beste fra 70 tallet. Og de ser slik ut også. Likevel var det ingen retro-øvelse ett fullsatt Rockefeller fikk servert. Derimot var det et band som visste å sette pris på sitt begeistrede publikum, ved å levere rock så rå som bare denne langhårede sjangeren kan gjøre det.

Riffene var deilig drøye. Vokalen var tatt fra et av Robert Plants mer sjarmerende øyeblikk. Mens bass og trommer komplimenterte det hele i en puls som forførte rockefoten hele konserten til ende.

Det er slikt som minner en på hvorfor det var denne musikken som en gang i tiden satte sinnene i kok, på alle vis. For det kokte, både på og foran scenen. I en gjensidig forståelse av at dette var hvordan musikk skal nytes. Og kanskje man kom til Preassure and Time og den lange sløye gitarsoloen i «Get What’s Coming«, eller ble religiøs under balladen Soul. Sikkert er det i hvert fall at da improvisasjonen tok tak i de siste låtene, var man mør og lykkelig, og ikke minst – andpusten.

For den var jo også vidunerlig fysisk, denne konsertopplevelsen.

PS. Jeg skulle egentlig ikke skrive fra denne konserten. Jeg takket til og med nei, til å gjøre det annet steds. Men hva kan man gjøre – når man uforvarende overværer det som kanskje er årets beste konsert – annet enn å dele.

Mørk skjønnhet – Konsertanmeldelse

Anmeldelse publisert hos Spirit 28.02.12
Mark Lanegan har nylig levert et fabelaktig flott album. Konserten på Rockefeller lørdag var ikke mindre nydelig.

Det var mørkt på rockefeller denne kvelden. Scenen lå sakralt og sparsomt opplyst i rødt da denne amerikanske mørkemannen entret scenen, og uten en eneste overflødig gest favnet det fullsatte lokalet med sin rustne fløyelsrøst.

Mark Lanegan åpnet pent med «The Gravediggers Song», åpningssporet på albumet Blues Funural som gikk direkte over i spor to fra samme album; «Bleeding Muddy Waters». Og de neste to tredjedeler av konserten sto også i den skitnere rockens tegn, gjennom eldre låter som bl.a. «Hit the City», «Sleep With Me» og «Resurrection Song», førstnevnte til særlig gjenkjennende jubel hos publikum. Jubel var ellers ikke noe som betegnet denne konserten, i stedet var det andre og langt dystrere følelser de drivende tunge gitarene og Lanegans stoiske opptreden frembragte. Men om enn man ble emosjonelt mørbanket, ble det gjort på vakreste vis.

Det var likevel kjærkomment da rocken måtte vike for Blues Funurals kanskje beste låt; «Ode To Sad Disco». Da ble Rockefeller noen deilig lange minutter en elektronisk sort messe. Og Lanegan var predikanten som lovet slik at jeg tror ham ennå; «I Have Seen The Light».

Den resterende delen av hovedsettet holdt seg i synthens irrganger, og hovedsettet ble da også avrundet med siste spor fra siste plate; «Tiny Grain of Truth». De tre låtene i ekstranummeret var imidlertid slik man har lært å kjenne Mark Langan, croonende over et landlig mørklagt, men akk så romantisk, rocket ødeland.

Det bør nok imidlertid nevnes, at all den tid en konsert som denne brister eller bærer på vokalen, var det nok en fordel å stå riktig plassert i lokalet. Og at for noen kan det totale fravær av øvrig kommunikasjon med publikum, ha gjort opplevelsen noe stillestående. Men om man ser bort fra dette, har mørket sjeldent vært så skjønt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑