I går på Rockefeller: Rival Sons kjærtegnet sanser jeg ikke viste jeg hadde.

Rival Sons på Rockefeller 03.04.12

– Damn You’re Excited, sa den nydelig tilstedeværende vokalisten Jay Buchanan etter låta «Burn Down Los Angels», helt i begynnelsen av det halvannen times lange settet.

Det hadde hadde man da allerede all grunn til å være. Det skulle til og med bli bedre. Eller les: Mer ekstase.

Rival Sons spiller klassisk rock, med røtter i det beste fra 70 tallet. Og de ser slik ut også. Likevel var det ingen retro-øvelse ett fullsatt Rockefeller fikk servert. Derimot var det et band som visste å sette pris på sitt begeistrede publikum, ved å levere rock så rå som bare denne langhårede sjangeren kan gjøre det.

Riffene var deilig drøye. Vokalen var tatt fra et av Robert Plants mer sjarmerende øyeblikk. Mens bass og trommer komplimenterte det hele i en puls som forførte rockefoten hele konserten til ende.

Det er slikt som minner en på hvorfor det var denne musikken som en gang i tiden satte sinnene i kok, på alle vis. For det kokte, både på og foran scenen. I en gjensidig forståelse av at dette var hvordan musikk skal nytes. Og kanskje man kom til Preassure and Time og den lange sløye gitarsoloen i «Get What’s Coming«, eller ble religiøs under balladen Soul. Sikkert er det i hvert fall at da improvisasjonen tok tak i de siste låtene, var man mør og lykkelig, og ikke minst – andpusten.

For den var jo også vidunerlig fysisk, denne konsertopplevelsen.

PS. Jeg skulle egentlig ikke skrive fra denne konserten. Jeg takket til og med nei, til å gjøre det annet steds. Men hva kan man gjøre – når man uforvarende overværer det som kanskje er årets beste konsert – annet enn å dele.