Denne uken ga jeg for tredje gang i år seks stjerner til en utgivelse.

Det er med andre ord ikke så ofte jeg mener at noen utgir noe som er bedre enn fabelaktig godt.

Kjønnstatistikken for de anmeldte albumene er påfallende. Tre av tre album er laget av kvinner.

Jeg kunne dermed lett ha fortsatt denne teksten med å si at nå er kjønnsbalansen i musikken i vel; balanse. Kvinner får oppmerksomhet, gode kritikker osv. osv. Men jeg vet innerst inne at det ikke er helt sant. Selv om det er en sterkt bevegelse i den retningen.

Jeg kunne også ha problematisert mer at jeg som kvinnelig anmelder kanskje vil forfordele kvinner. Uavhengig av hvordan man leser forfordelingen. Jeg tror oppriktig ikke det.

Det jeg imidlertid er mindre sikker på er: Om det at jeg har erfaringer som er kjønnede gjør at jeg hører noe annet i musikken. Her er jeg tilbøyelig til å si litt ja og mest nei. For baksiden av et slikt resonement vil kunne inneholde de holdninger jeg i blant møtte som ung skribent. Den gang var kjønn for enkelte – men heldigvis svært få – mer diskvalifisernde enn alder og (manglende) erfaring. I tillegg til at det opplagte i at det vil frata den kvinnelig artisten universell kvalitet, og redusere musikken til noe som er for jenter, bare.

Samtidig er jeg altså oppmerksom på at det er mine ører som hører. Og jeg er kvinne. Det betyr ikke at alt kvinnelig appellerer, men det kan gjøre at enkelte ting vil ha en annen gjenklang.

Før jeg imidliertid roter meg bort i årsaksforklaringer på problemer som kanskje ikke egentlig er for relevante, er det kanskje verd å også ta med at kjønn kun er en faktor. Andre er selvsagt klasse og alder. For verden er selvsagt ikke så enkel at alt handler om kjønn.

Selv om jeg nå altså måtte lage et poeng ut av det.

Uansett her er videoer jeg ikke har delt tidligere, fra alle artistene jeg har gitt seks. I henholdsvis Gaffa, Spirit og Gaffa, i den rekkefølgen. Altså: Agnes Obel – Savages – Mariam The Beliver.