Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

mariam the believer

Remikset fredagslyd

Noen dager vil man bare ha om igjen. I et annet format. En annen drakt. Osv.

Det er ikke alltid bare fordi det feile benet traff soveromsgulvet før en fikk tenkt seg om. Noen ganger er det bare fordi man vil ha mer. Fra en annen vinkel.

Noen av disse dagene er uansett fredager. Og denne har vært mer av først- enn sistnevnte for min del. Men jeg minnes det motsatte. For bare den korteste tid siden. Derfor er de fem låtene nedenfor remiksede minner, av bare nesten ny dato.

For øvrig. Dette er første russiske DJ jeg deler. Det i seg selv er nesten verd en bloggpost. Men det for holde at den kommer øverst av disse videreforedlede stykkene musikk.

I rekkefølge:

Losing my religion (DJ shevtsov & DJ nu-sky remix) – REM
The things that dreams are made of (amine edge remix) – Human League
Invisible Giving (Prins Thomas remix) – Mariam The Beliver
What Reason Could I Give (Kim Hiortøy remix) – Neneh Cherry & The Thing
Wicked Game (Trentemøller remix) – Chris Isaak

Årets 5 beste konserter

Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde
Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde

Det har blitt noen konserter på meg i 2013, også. Dette er de fem som har satt seg best på minnet.

Alle disse har jeg for øvrig anmeldt for Gaffa. Og jeg er helt sikker på at jeg etter alle sammen formulerte noe som i musikalsk rus lød som: Dette er årsaken til at jeg skriver om musikk.

5. Flume. Apollo. Roskilde Festival. Søndag 7. juli

Flume Rokilse Fra anmeldelsen i Gaffa: Det kan være jeg hadde et øyeblikks snev av solstikk. Men da den siste låten bygget seg opp til et klimaks av brutte beats og drømmevokal var det nesten så jeg rødmet av pur elektronisk glede.

4. Mariam The Believer. Kulturkirken Jakob. by:Larm. Fredag 15. februar

Mariam The Beliver - bilde Fra anmeldelsen i Gaffa: Det å plassere henne i kirken var for øvrig et riktig klokt trekk. Hennes ekstroverte og eksentriske soul fikk rom til å vokse seg ennå større. For vel er hun intens og fysisk følsom på plate, men på scenen er hun mer.

3. Baloji. Parkteateret. Oslo World Music Festival. Torsdag 31. Oktober

Baloji -bilde Fra anmeldelsen i Gaffa: Han gjorde det man under andre omstendigheter kunne kalt obskøne bevegelser med mikrofonstativet. Han beveget hoftene mot publikum. Han satt på kne, ba publikum gjøre det samme. For å si at denne kvelden skulle man gjøre det »Kinshasa Style». Så beveget han seg slik det ikke sømmer seg. Det kunne blitt kleint. Men det var helt riktig.

2. John Grant. Parkteatret. Oslo. Onsdag 12. juni

Ikke noe eget bilde fra konserten med mannen som har gjort årets beste skive. Men en panegyrsik tekst fra Gaffa: Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF». Den ble, som så mange av låtene, fremført med lukkede øyne og en inderlighet bare ovennevnte «Glacier» gjorde vakrere, og viktigere.
[…] Når så hele den siste plata var spilt opp, var det vel ikke annet å vente enn at de hele fem ekstranumrene var eldre materiale. Da kjentes det som man hadde fått nok, og så altfor lite. Og jeg vet i grunn ikke om jeg gråt da han som siste låt ut spilte kjærlighetsballaden «Caramel».

For øvrig: Les bloggomtale fra konserten på Rockefeller i september.

1. Chinese Man. Cosmopol. Roskilde Festival. Torsdag 4. juli

Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde
Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde
Da man så trodde det hele var over, og man hadde fått servert en konsert til å bli alldeles andpusten av, kom noe som til forveksling liknet ett ekstranummer. Det bø på kanskje den eneste sjangeren de merkelig nok hadde latt en del i fred, nemlig dubstep. I tillegg klina de til med litt Queen på toppen.
Det er kanskje en klisje å si dette fikk teltet til å koke, men det er likefullt helt sant. Det var nesten så det kokte over.

Kvinner på topp

agnes obel

Denne uken ga jeg for tredje gang i år seks stjerner til en utgivelse.

Det er med andre ord ikke så ofte jeg mener at noen utgir noe som er bedre enn fabelaktig godt.

Kjønnstatistikken for de anmeldte albumene er påfallende. Tre av tre album er laget av kvinner.

Jeg kunne dermed lett ha fortsatt denne teksten med å si at nå er kjønnsbalansen i musikken i vel; balanse. Kvinner får oppmerksomhet, gode kritikker osv. osv. Men jeg vet innerst inne at det ikke er helt sant. Selv om det er en sterkt bevegelse i den retningen.

Jeg kunne også ha problematisert mer at jeg som kvinnelig anmelder kanskje vil forfordele kvinner. Uavhengig av hvordan man leser forfordelingen. Jeg tror oppriktig ikke det.

Det jeg imidlertid er mindre sikker på er: Om det at jeg har erfaringer som er kjønnede gjør at jeg hører noe annet i musikken. Her er jeg tilbøyelig til å si litt ja og mest nei. For baksiden av et slikt resonement vil kunne inneholde de holdninger jeg i blant møtte som ung skribent. Den gang var kjønn for enkelte – men heldigvis svært få – mer diskvalifisernde enn alder og (manglende) erfaring. I tillegg til at det opplagte i at det vil frata den kvinnelig artisten universell kvalitet, og redusere musikken til noe som er for jenter, bare.

Samtidig er jeg altså oppmerksom på at det er mine ører som hører. Og jeg er kvinne. Det betyr ikke at alt kvinnelig appellerer, men det kan gjøre at enkelte ting vil ha en annen gjenklang.

Før jeg imidliertid roter meg bort i årsaksforklaringer på problemer som kanskje ikke egentlig er for relevante, er det kanskje verd å også ta med at kjønn kun er en faktor. Andre er selvsagt klasse og alder. For verden er selvsagt ikke så enkel at alt handler om kjønn.

Selv om jeg nå altså måtte lage et poeng ut av det.

Uansett her er videoer jeg ikke har delt tidligere, fra alle artistene jeg har gitt seks. I henholdsvis Gaffa, Spirit og Gaffa, i den rekkefølgen. Altså: Agnes Obel – Savages – Mariam The Beliver.

Et annet sted

Mariam The Believer. by:Larm 2013.
Mariam The Believer. by:Larm 2013.

Jeg velger å overse ironien i at det akkurat var «Somewhere Else» Mariam The Believer slapp videoen til i dag.

(Eller egentlig er det allerede i går.)

Jeg er nemlig ikke selvsentrert nok til å tro at det har noe som helst sammenheng med at jeg selvsagt skulle ønske at jeg var et sted der våren faktisk har kommet på ordentlig nå. Et slikt sted der den til og med har kledd seg opp med sommerlig varme, i tillegg til solen og lyset man heldigvis har fått tilbake…

Uansett. Dette er altså den fargerike andre-videoen fra albumet jeg ga en hel mengde stjerner hos GAFFA. Og jeg gjentar meg selv:

Vakkert er noen ganger bare en forstavelse.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑