Det har blitt noen konserter på meg i 2013, også. Dette er de fem som har satt seg best på minnet.

Alle disse har jeg for øvrig anmeldt for Gaffa. Og jeg er helt sikker på at jeg etter alle sammen formulerte noe som i musikalsk rus lød som: Dette er årsaken til at jeg skriver om musikk.

5. Flume. Apollo. Roskilde Festival. Søndag 7. juli

Fra anmeldelsen i Gaffa: Det kan være jeg hadde et øyeblikks snev av solstikk. Men da den siste låten bygget seg opp til et klimaks av brutte beats og drømmevokal var det nesten så jeg rødmet av pur elektronisk glede.

4. Mariam The Believer. Kulturkirken Jakob. by:Larm. Fredag 15. februar

Fra anmeldelsen i Gaffa: Det å plassere henne i kirken var for øvrig et riktig klokt trekk. Hennes ekstroverte og eksentriske soul fikk rom til å vokse seg ennå større. For vel er hun intens og fysisk følsom på plate, men på scenen er hun mer.

3. Baloji. Parkteateret. Oslo World Music Festival. Torsdag 31. Oktober

Fra anmeldelsen i Gaffa: Han gjorde det man under andre omstendigheter kunne kalt obskøne bevegelser med mikrofonstativet. Han beveget hoftene mot publikum. Han satt på kne, ba publikum gjøre det samme. For å si at denne kvelden skulle man gjøre det »Kinshasa Style». Så beveget han seg slik det ikke sømmer seg. Det kunne blitt kleint. Men det var helt riktig.

2. John Grant. Parkteatret. Oslo. Onsdag 12. juni

Ikke noe eget bilde fra konserten med mannen som har gjort årets beste skive. Men en panegyrsik tekst fra Gaffa: Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF». Den ble, som så mange av låtene, fremført med lukkede øyne og en inderlighet bare ovennevnte «Glacier» gjorde vakrere, og viktigere.
[…] Når så hele den siste plata var spilt opp, var det vel ikke annet å vente enn at de hele fem ekstranumrene var eldre materiale. Da kjentes det som man hadde fått nok, og så altfor lite. Og jeg vet i grunn ikke om jeg gråt da han som siste låt ut spilte kjærlighetsballaden «Caramel».

For øvrig: Les bloggomtale fra konserten på Rockefeller i september.

1. Chinese Man. Cosmopol. Roskilde Festival. Torsdag 4. juli

Da man så trodde det hele var over, og man hadde fått servert en konsert til å bli alldeles andpusten av, kom noe som til forveksling liknet ett ekstranummer. Det bø på kanskje den eneste sjangeren de merkelig nok hadde latt en del i fred, nemlig dubstep. I tillegg klina de til med litt Queen på toppen.
Det er kanskje en klisje å si dette fikk teltet til å koke, men det er likefullt helt sant. Det var nesten så det kokte over.