Jeg var på konsert i går. John Grant. På Cosmopolite scene. Jeg fikk den. En gratisbillett ut av det såkalte store blå. Les mer «Notater fra John Grant på Cosmopolite»
Jeg tok en søndag i dag. John Grant er dermed den eneste hele konserten jeg får med på alldeles trivelige Piknik i Parken.
Akkurat nå. Som fjerde låt ut spiller han en av mine personlige favoritter It Doesn’t Matter To Him. Og det låter like sterkt som de to ganger tidligere jeg har sett ham fremføre den.
Pluss og ros til PiP for en lyd god nok til å holde det denne doble synthen som avrunder låta lover.
Han startet for øvrig med et par låter fra førsteskiva, og beklaget seg over å ikke ha sett Sundfør i går. Hva han, og andre gikk glipp av da kan for øvrig leses i min anmeldelse for GAFFA.
Så går han direkte over i den syntkjølige fornøyelsen Pale Green Ghosts. I den nattemørke parken er den akkurat så elektronisk ubehagelig den kan bli, og litt til.
Dette kan ikke beskrives som fint. Det er noe annet. Noe mer. Dere han vrir den ut i knallhard tekno.
Det er bare som det skal være når han følger om med slikt man kan svinge seg til.
Han har til nå snakket mindre mellom låtene, men er likevel ledigere enn sist. Som den øvrige avslappede festivalstemningen gjør rave-faktene lettere.
Og så namedropper han Lindstrøm og St. Thomas før han ikke dedikerer Where Dreams Go To Die til det norske publikum.
Det er ikke helt fullt her. Det burde det vært. Få andre artister har det som gjør at dette ikke bare er en utmerket, storslått, festivalavslutning. Det er nok en gang et stykke konsertkunst.
Så dedikeres GMF til publikum, for å være de største motherfuckers. Og alle bør huske at man could be laughing 65 prosent more of the time!
Det er ikke bare stemmen, synthene, bandet og fremtoningen som er stort. Det er tekstene, kontrastene i møte lydbildene og ordene, som veksler mellom det brutale, beske og vakkert erkjente.
Og som kom Glacier som har så massivt avsluttet de tidligere hovedsett jeg har hørt. Men det kan da ikke være over alt nå?! Jeg kunne jo stått her resten av natten, minst. Ignorert at det er høst og at man bør kle på seg mer.
For jeg tror ikke jeg kommer på mye som er flottere, sårere, sterkere eller skjønnere enn det John Grant fremfører der på scenen nå.
Heldigvis husket jeg feil. Queen of Denmark måtte jo også majestetisk komme.
Wow! Bare det: Wow! Takk!
Jeg tok en søndag i dag. John Grant er dermed den eneste hele konserten jeg får med på alldeles trivelige Piknik i Parken.
Akkurat nå. Som fjerde låt ut spiller han en av mine personlige favoritter It Doesn’t Matter To Him. Og det låter like sterkt som de to ganger tidligere jeg har sett ham fremføre den.
Pluss og ros til PiP for en lyd god nok til å holde det denne doble synthen som avrunder låta lover.
Han startet for øvrig med et par låter fra førsteskiva, og beklaget seg over å ikke ha sett Sundfør i går. Hva han, og andre gikk glipp av da kan for øvrig leses i min anmeldelse for GAFFA.
Så går han direkte over i den syntkjølige fornøyelsen Pale Green Ghosts. I den nattemørke parken er den akkurat så elektronisk ubehagelig den kan bli, og litt til.
Dette kan ikke beskrives som fint. Det er noe annet. Noe mer. Dere han vrir den ut i knallhard tekno.
Det er bare som det skal være når han følger om med slikt man kan svinge seg til.
Han har til nå snakket mindre mellom låtene, men er likevel ledigere enn sist. Som den øvrige avslappede festivalstemningen gjør rave-faktene lettere.
Og så namedropper han Lindstrøm og St. Thomas før han ikke dedikerer Where Dreams Go To Die til det norske publikum.
Det er ikke helt fullt her. Det burde det vært. Få andre artister har det som gjør at dette ikke bare er en utmerket, storslått, festivalavslutning. Det er nok en gang et stykke konsertkunst.
Så dedikeres GMF til publikum, for å være de største motherfuckers. Og alle bør huske at man could be laughing 65 prosent more of the time!
Det er ikke bare stemmen, synthene, bandet og fremtoningen som er stort. Det er tekstene, kontrastene i møte lydbildene og ordene, som veksler mellom det brutale, beske og vakkert erkjente.
Og som kom Glacier som har så massivt avsluttet de tidligere hovedsett jeg har hørt. Men det kan da ikke være over alt nå?! Jeg kunne jo stått her resten av natten, minst. Ignorert at det er høst og at man bør kle på seg mer.
For jeg tror ikke jeg kommer på mye som er flottere, sårere, sterkere eller skjønnere enn det John Grant fremfører der på scenen nå.
Heldigvis husket jeg feil. Queen of Denmark måtte jo også majestetisk komme.
Wow! Bare det: Wow! Takk!
Det har blitt noen konserter på meg i 2013, også. Dette er de fem som har satt seg best på minnet.
Alle disse har jeg for øvrig anmeldt for Gaffa. Og jeg er helt sikker på at jeg etter alle sammen formulerte noe som i musikalsk rus lød som: Dette er årsaken til at jeg skriver om musikk.
5. Flume. Apollo. Roskilde Festival. Søndag 7. juli
Fra anmeldelsen i Gaffa: Det kan være jeg hadde et øyeblikks snev av solstikk. Men da den siste låten bygget seg opp til et klimaks av brutte beats og drømmevokal var det nesten så jeg rødmet av pur elektronisk glede.
4. Mariam The Believer. Kulturkirken Jakob. by:Larm. Fredag 15. februar
Fra anmeldelsen i Gaffa: Det å plassere henne i kirken var for øvrig et riktig klokt trekk. Hennes ekstroverte og eksentriske soul fikk rom til å vokse seg ennå større. For vel er hun intens og fysisk følsom på plate, men på scenen er hun mer.
3. Baloji. Parkteateret. Oslo World Music Festival. Torsdag 31. Oktober
Fra anmeldelsen i Gaffa: Han gjorde det man under andre omstendigheter kunne kalt obskøne bevegelser med mikrofonstativet. Han beveget hoftene mot publikum. Han satt på kne, ba publikum gjøre det samme. For å si at denne kvelden skulle man gjøre det »Kinshasa Style». Så beveget han seg slik det ikke sømmer seg. Det kunne blitt kleint. Men det var helt riktig.
2. John Grant. Parkteatret. Oslo. Onsdag 12. juni
Ikke noe eget bilde fra konserten med mannen som har gjort årets beste skive. Men en panegyrsik tekst fra Gaffa: Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF». Den ble, som så mange av låtene, fremført med lukkede øyne og en inderlighet bare ovennevnte «Glacier» gjorde vakrere, og viktigere.
[…] Når så hele den siste plata var spilt opp, var det vel ikke annet å vente enn at de hele fem ekstranumrene var eldre materiale. Da kjentes det som man hadde fått nok, og så altfor lite. Og jeg vet i grunn ikke om jeg gråt da han som siste låt ut spilte kjærlighetsballaden «Caramel».
For øvrig: Les bloggomtale fra konserten på Rockefeller i september.
1. Chinese Man. Cosmopol. Roskilde Festival. Torsdag 4. juli
Det er kanskje en klisje å si dette fikk teltet til å koke, men det er likefullt helt sant. Det var nesten så det kokte over.
Da jeg gikk fra Rockefeller søndag kveld visste jeg at jeg ikke kom til å skrive om John Grant. Ikke samme kveld. Ikke neste.
Jeg leter fortsatt etter ord store nok til å romme konsertopplevelsen.
Etter konserten på Parkteateret hadde jeg dem. Jeg hadde tårer i øynene som skrev dem for meg.
På søndag var det underveis jeg ble rørt. Underveis jeg hørte lyden av isbre knuse en hel verden. Underveis jeg visste at konserter blir ikke bedre enn dette.
Så var den halvannen timen over. Fortryllelsen forbi. I siste låt. Som ikke var Caramel. Som var en fremmeds ønskesang. Fra en annen tid. I Grants tidligere karriere. Med et annet band…
Det han derimot gjorde frem til da. Med sine islendinger, og ene engelskmann på tangenter, det var vakkert. Mer en vakkert. Det var vondt. De aller vondeste sidene av den største kjærligheten.
Det var den maskinelt myke lyden av Where Dreams Go To Die. Fortapelsen når du må spørre; Why Dont You Love Me Anymore. Forbitrelsen i at It Doesn’t Matter To Him.
Alt fremført av mannen som har gjort det så altfor lett for skribenter som meg å beskrive ham så alldeles korrekt som The Greatest Motherfucker. For John Grant er virkelig det.
Det er i hvert fall svært få nåtidige musikere med samme blikk for livets mørke siders skjønnhet. Og som i tillegg både har stemmen og synthene med seg. Det være seg om det er i såre Vietnam, forskrudde «Pale Green Ghost» eller i kabaret-intensiteten til hovedsettets avsluttende Queen of Denmark.
Dessuten evner han å finne frem de spøkefulle tonene i mellom låtene.
I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg likevel ikke var like himmelfallen som sist da jeg gikk. Sannsynligvis er det sammenlikningen. Og de største forventningene.
John Grant innfridde kanskje ikke forestillingen om mer enn en formidabel gjentakelse. Men jeg vet at avslutningen av Glacier – som også denne gangen var dedikert til homofile brødre og søstre i Russland – er noe av det aller sterkeste jeg kommer til å få oppleve fra en scene.
Mektigere kan ikke musikk gjøres.
Til søndag. Altså søndag den 8. september. Da spiller John Grant på Rockefeller.
Det er bare noen få måneder siden sist han gjestet Oslo. Den gang på Parkteateret.
Jeg var der, for Gaffa. Jeg ga konserten 6 velfortjente stjerner.
Jeg skrev bl.a:
Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF».
Sistnevnte kan du høre nedenfor. Den er hentet fra albumet: «Pale Green Ghosts» som fortsatt troner så helt øverst på min årsbesteliste.
Jeg skal selvsagt se ham til søndag, igjen. Det finnes knapt ord for hvor mye jeg gleder meg.
Da var det på tide med en pause fra julehyggen.
Og skal man først ha elektronisk uhygge er John Grant – «Pale Green Ghost» det fineste selskap.
Mannen som gjorde et av 2010s aller beste album var selv ikke den gang lystig. Nå er han mørkere, kaldere og ny-romantisk råere.
Hva så denne dystre synth-pop vendingen forteller om det kommende albumet er vanskelig å si, utover at det selvsagt lover ubehagelig godt.
Akkurat det siste kan man i grunn si om videoen også. At den er alvorlig god altså.
Da. Flere måneder etter at jeg sist oppdaterte siden, og nesten like lenge siden jeg faktisk hadde Wimp. Har jeg somlet meg til å endre sideoppsettet her.
Så i takt med den ellers sosiale tiden. Er nå spillelistesiden lenket til Spotify. Rett nok et magert listeutvalg, foreløbig. Men så er det også listekremen jeg stiller til skue.
Og apropos krem, er det selvsagt den vakreste låten jeg hørte hele helgen som var, som følger under her. John Grant: I Wanna Go To Marz.
AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok - 