Jeg var på konsert i går. John Grant. På Cosmopolite scene. Jeg fikk den. En gratisbillett ut av det såkalte store blå. (Takk Ingrid!)

Jeg skulle derfor ikke skrive. Men jeg vet åpenbart ikke å la anmelderiet ligge – i hvert fall ikke i vane.

Etter fire låter klarte jeg ikke annet enn å notere, om så bare for hukommelsens skyld. Konserten var imidlertid av en slik karakter at det også må deles.

Her er derfor en lettere redigert, i betydningen færre skrivefeil og et par strykninger av søk opp låttittel-merknader. 

Notat. John Grant. Cosmopolite. 4. desember 2015. 

:

4.låt. Versjonen av It Doesn’t Matter To Him. Med piano og kassegitar utgang. Og veggen av synth imellom.

5. Pale Green Ghost som kunne vært en av de nye, bare kaldere og hardere

Åpnet med 3 fra sisteskiva. Black Belt nr 3.

Blekte mot de tre. Likevel.

Diskokaldt synthinferno.

Med armene ut som den tyskinfluerte elektronikaens vekkelsespredikant. I utgangen av en strukket… 
Med en bad ass lekenhet. Funky. 

Løssluppen robot

Laserdata. Når han dro vokalen i bassmarsj.

Mer av det samme. Bare anderledes i sin frenetiske metal-tilnærming i så vel vokal som skrikende rytme.

Så GLACIER som jeg har hørt enda mer isnende. Så tok han vokalhendig og løftet den til de såreste høyder før instrumentene tok tak videre. I noe som vel så mye som på Rockefeller får verden til å riste.

Og så over i Queen of Denmark. Hvordan toppe noe stort liksom. Herregud. Jeg kan komme til å gråte. Gråt jeg?
Vilt. Vakkert. Og tårevått.

Publimkum sang siste linje.

Marz. Utenomjordisk landing.

GMF. Synger til oss alle i dag. Og han er bokstavelig talt hva han synger. Husk at du kan være lykkelig 65 prosent mer av tiden.

Allsang lykke.

Disappointing. Som selvsagt alt annet enn det og heller hva han synger om. Sammenliknet med dette er så mye annet skuffende.

Dans til musikken-ish.( The Aller Værste!) Uten å være det selvsagt. I all sin quirqyhet.

Ekstranummer.

Love you baby. Britisk 80slakksynthpop. Pauset for en synthlyd før han humret seg ut låten.

Klubbing  Seriøst.

Words dont mean anything to me. Men lyden ikke helt. No more tears. Så der likevel.

Følelsen av å fade ut. Om enn låten ikke like treffende. Den gode. I en utgang som i hvert fall nesten levde opp til tidligere intensitet.

Så satte han seg jammen alene ved piano. Eller nesten. Synthisten og igjen på scenen. Klart vi kan klare et par til.

You are a drug to me. Drug. (Czars-Lat)

Det han traff i linja som jeg hørte som Im not great at being alone. Den a’en og noe mer. (Feilhørt)

Takk for at dere kom. På norsk.
My love. Caramel. Og det er den såreste, vakreste utgangen.