Det er den tiden av året. Den tiden man oppsummerer og lister og legger ut det man mener, husker – eller i hvert fall, liker – best, fra året som snart har gått.

Jeg har ikke egentlig hørt så mye mindre enn i fjor. Men det har vært mindre av det nyeste, og mer som bare har vært nytt for meg. Jeg har likevel fått med meg noen såkalte godbiter forstått som kvalitativt skikkelig gode stykker musikk utkommet i 2015.

Dette er de 15 låtene jeg vil – akkurat i dag – trekke frem fra minnet:

15. Georgio Moroder feat. – Kylie Minouge – Right here, right now

Det har blitt sagt at 2015 er året elektronisk musikk virkelig har kommet på den såkalte plakaten eller slikt. Det ville knapt vært mulig uten Giorgio Moroder. Imponerende nok gjør 75 åringen ikke skam på egen arv, men tar diskoen videre til nye dansegulvshøyder. Her med Kylie Moniuge, som også kan sin disko.

14. David Bowie – Blackstar

Bowie gjør det han har gjort i over 40 år. Han fornyer seg selv. Her i form av noe som faktisk låter som avantgarde elektronika, og mindre som leting etter gammel storhet. Dessuten er det jazzet duskmørkt.

13. Anohni – 4 Degrees

Anohni, tidligere kjent som Antony Hegarty i Antony and the Johnsons, har slått seg sammen med stjerneprodusentene udson Mohawke og Oneohtrix Point Never. Hun kaller selv uttrykket elektronika med tenner, og det er i grunn akkurat så skarpt det høres ut.

12. Chelsea Wolfe- Iron Moon

«Musikalsk uttrykker dette seg i elegante vekslinger mellom hardfør industriell doom, kniplingsskjøre folketoner og en usedvanlig tveegget popsjarme.» Skrev jeg i GAFFA om Chelsea Wolfs fjerde abum; Abbyss. Det samme gjelder for denne låten.

11. Destroyer – Forces From Above

Kanadiske Destroyer skal ha sagt at dette er en romantisk sang om å bli knust av staten. Det kan godt være. Uansett er det et elegant, eksentrisk stykke melodisk pop.

10. Natalie Prass – Why Don´t You Belive in Me

Natlie Prass befinner seg musikalsk i folkpopens tilbakskuende trakter. Uttrykket er likevel like tidløst, som referansene er retro. Og denne låten er et klassisk eksempel på at hjertesorg kan snus til oppløftende god pop-tristesse.

9. Susanne Sundfør – Slowly

Jeg overrasker i grunn meg selv med å ha en Sundførlåt så her høyt på noen som helst liste. Jeg har vært av dem som har ment at hun er god, men det er også alt. Årets utgivelse var derimot en oppvisning i pur 80-talls-pop. Og denne låten mer utilsørt popperlende enn minnet av «Never Ending Story».

8. Night Beds – Tide Teeth

Country artisten Night Beds er gjenfødt som neo-soul-artist. Men selv i elektronisk drakt har han evnen til å røre de fineste strenger, eller rettere, formidle store følelser i et insisterende, hviskende musikalsk språk.

7. Anna Von Hausswolff – Evocation

Svenske Anna Von Hausswolff gjenskaper sin barndoms fantasiverden på sitt tredje album The Miraculous. Resultatet er storslagent. Og det hun maner frem i Evocation, er nesten skummelt mesterlig.

6. Ibeyi – Gohsts

Tvillingsøstrene Naomi og Lisa-Kainde Diaz har sine røtter på Cuba og i Nigeria, om enn de vokste opp i Paris. Musikalsk trekker de veksler så vel på dette uttrykket, som soul, elektronika og jazz med hovedsakelig fransk fortegn. Ghosts er et vidunderlig, romantisk popsvev, på flere språk enn de synger selv.

5. Other Lives – Easy way Out

Other Lives beskrives ofte som Radiohead møter Fleet Foxes. De er så meget mer enn det folk-uttrykket man dermed forventer. En kunne like gjerne kalt dette sci-fi-folk, der de strekker seg like langt ut, opp og sensuelt fremover som de ser tilbake til eventuelle myke flanellskjorter.

4. Low – What Part of Me

I rundt 20 år og på 11 utgivelser har det meste Low tatt i blitt til noe som glimrer, om det ikke alltid er rent gull. Årets utgivelse er nesten bare det siste. Og denne lille perlen eier gjennom teksten alene i hvert fall denne lytteren, helt.

3. Julia Holter – Betsy on the Roof

Årets skive fra LA-baserete Julia Holter ser mot naturen og serverer med det, landlig, for ikke å si bortgjemt strandlig, idyll tonesatt gjennom storbyboerens romantiserende blikk. Betsy On the Roof er, elegant, estisert, romantikk inkorporert.

2. Blaue Blume – Candy

Det danske kunstpopbandet Blaue Blume har stått mitt hjerte nær siden jeg for to år siden hørte deres New Years Eve for første gang. I år kom debutskiva. Den er strålende, i alle betydninger av ordet. Og Candy – som åpner denne – er kanskje noe av den vakreste introduksjon til så vel en benådet stemme, et melodramatisk melodisk uttrykk og et mektig album, en kan få.

1. Tame Impala – I´m a Man

Rockerne i australske Tame Impala har gjort synthpopere av seg. Albumet Currents er en samling så sterke låter at en egentlig kan trekke frem alle og plasser nær toppen av en hver liste. Men så var det dette med glimtet i øyet, eller ironien, eller den sleskt, sarkastiske humoren når det insisterende synges «I’m a Man, Woman»…

SPOTIFYLISTE