Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

david bowie

Årets 15 beste låter

Det er den tiden av året. Den tiden man oppsummerer og lister og legger ut det man mener, husker – eller i hvert fall, liker – best, fra året som snart har gått. Les mer «Årets 15 beste låter»

Topp 10 låter i 2013

Først publisert hos Spirit 07.12.13
årets låter 2013

Det har vært et godt musikkår. Dette er de låtene som har gjort det bedre.

Det å skrive lister en en subjektiv øvelse. Det gjør det ikke nødvendigvis lettere. Jeg må nemlig bli enig med selv hvorfor en låt jeg kanskje har hørt mye ikke kommer med, og hvorfor en jeg glemmer høre på har en selvsagt plass høyt der oppe. Det er også begrensninger i hvilke som er faktisk tilgjengelige. For det er litt slik at er ikke musikken på Spotify finnes den heller ikke helt. I hvert fall ikke i min bevissthet.

Spotify er for øvrig årsaken til at jeg egentlig har funnet frem 11 låter. Eller rettere en topp 10 Spotify-liste. Og en offisiell liste.

Det er også noen låter som må nevnes før selve listen. For eksempel burde Savages – Shut Up vært med. Men albumversjonen er hakket mindre vassere enn den som kom med video. Bandet er for øvrig på albumlisten. John Grant kunne i grunn ha fylt opp listen, og er likevel ikke med. Og Robin Thickes Blurred Lines, er vel årets definitive guilty pleasure. Med trykk på pleasure.

Her er så de ti låtene jeg mener har vært best i år.

10. Gabriel Bruce – All That I Have

Gabriel Bruce crooner seg gjennom en gospeltung tåreperse av en rockelåt. Og han treffer de såreste hjerterøttene, der det egentlig gjør mest vondt. All That I Have er likevel en låt som gjør at man husker hva som er godt.

9. Jon Hopkins feat. Purity Ring – Breath This Air

Dette er en remiks av en låt fra Jon Hopkins album av året. Den er gitt ut som singel i etterkant. Og om enn originalen nesten kunne fortjent en plass på denne listen, er de kjærtegn Purity Ring tilfører den elegante elektronikaen det som gjør at man virkelig leter etter pusten.

8. Fuck Buttons – The Red Wing

Problemer med pusten får man også av The Red Wing. Den instrumentelle elektronikaen låter hett, dampende og klaustrofobisk urbant. Ubehaget kroppslig, som på en alt for trang klubb, du likevel bare elsker å gå på.

7. Foals – Late Night

I min anmeldelse av Foals siste skive i musikkmagasinet Gaffa skrev jeg: Med alle fasetter av flammende, progressiv rocke-vrede tar Foals for seg store spørsmål, om menneskelig samhold eller fraværet av slikt. Det gjør de aller mest sensuelt på Late Night.

6. Jenny Hval – Innocence Is Kinky

Dette er en låt som har både eksentrisk kropp og deilig popsjel, skrev jeg første gang jeg hørte Innocense is Kinky. De øvrige lovordene var om videoen som er et stykke naken, kjønnspoilitisk poesi. Akkurat så uskyldig kinky som låten, altså.

5. Darkside – Paper Trails

Paper Trails er skitten elektro-blues, med skumle, sensuelt ladede, undertoner. Overtonene er astronomiske. For ikke å si; futuristiske. Sitetert etter Spirit-innlegg, om hele deres EP. Det er også årets nest mest sexy låt.

4. David Bowie – Love is Lost – Hello Steve Reich mix av James Murphy

Årets comeback må uten tvil være David Bowie. Platen var over en hver forventning. I høst kom en trippel utgave av den, med blant annet denne versjonen av den allerede utmerkede Love Is Lost. LCD Soundsystems-frontmannen tar den over nye rytmiske høyder. Det Murphy bare delvis fikk til med Arcade Fire gjør han opp for til fulle i løpet av disse 10 magiske minuttene. Videoen for øvrig også en elktro-erotisk nytelse.

3. Blaue Blume – Jealousy

Jeg mister ordene litt hver gang jeg hører Blaue Blume, så derfror gjentar jeg meg selv her: Jealousy lever på skremmende, insisterende vis opp til navnet. Kontratenor-vokalen snerrer seg sensuelt gjennom grønne monstre, og unnskyldninger ingen kjærlighet vil ha. Bitterheten er kjærtegnende, utagerende, og brutal i sin ømhet. Det er grufullt. Det er så vakkert at det gjør vondere.

2. The National – Demons

Årets konsertskuffelse var da The National unngikk å spille denne da jeg så dem på Roskilde. Demons er myk, mørk og aller vakrest på sitt styggeste. Eller motsatt. Dessuten har den linjen «I am secretly in love with everyone I grew up with». Det er låtskriverkunst det.

1. FKA Twigs – Papy Pacify

Fra bloggpost om låten: Sensuelt. Vakkert. Erotisk. Jeg kunne fortsatt rekken av sanselige superlativer av så vel låt som videoen til FKA Twigs – Papi Pacify. Kanskje lagt til noen ord om trip-hop-røtter, og en blendende, pustende vokal. Så burde jeg skrive forføre. I en bisetning nevne at det også er en tvetydighet, som gjør alt ennå mer spennende. Og ladet.
Altså. Årets lekreste låt!

Grunnet Blaue Blumes fravær fra Spotify har denne listen med det som altså er årets 11. beste låt. Hanne Kolstø – One plus one makes one out of two.

Det er bare å bøye seg for Bowie

Først publisert hos Spirit 08.03.13
David Bowie

Hvem hadde trodd at et av årets foreløpig mest interessante album skulle komme fra en over 60 år gammel mann?

Det er en drøy måned siden nyheten kom om at David Bowie skulle slippe nytt materiale. Med nyheten kom en flunkende ny låt, med en video som ikke bare så ut som skrota saker fra midt på 90-tallet , men viste seg å også være nettopp det. Låten var derimot bedre, men ga likevel ikke grunn til de aller største forventninger.

Neste låt ut kunne skilte med langt lekrere bilder. Men fortsatt var det ingen grunn til å toppe forhåpningene om at noe stort skulle være på gang. Det var jo tross alt 10 år siden sist, og ennå lenger siden han gjorde noe som var egentlig uforglemmelig.

Mitt forhold til David Bowie har for øvrig ikke vært preget av heltedyrking. Jeg har i ung uforstand, mer bakgrunnshørt enn sett ham gjøre en nesten legendarisk god konsert på Roskilde. Men jeg var på Kalvøya da han i øs-pøs regnvær holdt meg og resten av festivalpublikummet vidunderlig varme i over 2 timer. Det er fortsatt en av de beste musikkopplevelsene jeg har hatt.

Da jeg i dagtidlig åpnet albumet som ventet på meg, var det derfor ikke av nostalgiske årsaker jeg åpnet det med skrekkblandet fryd. Det var håpet om at det kanskje, likevel, kunne være rester av gammel storhet der.

Ikke visste jeg at det skulle bli hva en Facebook-venn av meg siterte en anmelder på:

«So this is what it’s like to be astonished by a new David Bowie album.»

Og det er nå jeg må understreke at dette ikke egentlig er en anmeldelse, ettersom jeg kun har hørt plata i dag. Men jeg har til gjengjeld knapt hørt noe annet.

Det var klart fra førstesporet; tittellåta «The Next Day» at dette var sjelden vare. En ting er at det ikke er særlig ofte noen av hans jevnaldrende gjør annet enn i beste fall repetere seg selv, eller fånyttes forsøker late som tiden har stått stille og de fortsatt er på lag med kids som for lengst har fått egne barnebarn.

Bowie legger ikke skjul på at han har blitt voksen. Baksiden av det er forbausende nok mest tydelig i singlene. Resten av albumet byr derimot på så mye mer enn stødige ballader.

Det er gitarer med riff som referer tilbake til hans egen storhetstid midt på 70-tallet. For eksempel på «Valentine’s Day» som ellers er både lystig, bitter og vemodig. Det er lekre, ubehagelige, klaustrofobiske, elektroniske vendinger i «If You Can See Me», nesten som i et vrengbilde av «Let’s Dance». Mens dekadensen i «I’ll Rather Be High» er motivert.

Andresporet «Dirty Boys» er sammen med sistelåta; «Heat» mine (foreløpige) personlige favoritter. Førstnevnte er sløy, skitten rock som crooner seg frem til et lett refreng som balanserer den deilige, tunge saxen. «Heat» er derimot en langsom, post-kabaret refleksjon kun noen som har levd lenge kan gjøre med verdighet.

Noe av det kanskje mest fascinerende med «The Next Day» er da også at Bowie ved å så tydelig opptre i rollen som sitt nåtidige seg – altså en tilårskommen, selvbevisst mann – fremstår som mer musikalsk vital enn flertallet av dagens yngre artister.

Og jeg vet, med stor sikkerhet, at neste gang jeg setter på albumet. Som er ganske snart. Vil det igjen overraske meg med å være litt bedre enn det jeg hørte nå.

Albumet slippes 11. mars.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑