Først publisert hos Spirit 08.03.13
David Bowie

Hvem hadde trodd at et av årets foreløpig mest interessante album skulle komme fra en over 60 år gammel mann?

Det er en drøy måned siden nyheten kom om at David Bowie skulle slippe nytt materiale. Med nyheten kom en flunkende ny låt, med en video som ikke bare så ut som skrota saker fra midt på 90-tallet , men viste seg å også være nettopp det. Låten var derimot bedre, men ga likevel ikke grunn til de aller største forventninger.

Neste låt ut kunne skilte med langt lekrere bilder. Men fortsatt var det ingen grunn til å toppe forhåpningene om at noe stort skulle være på gang. Det var jo tross alt 10 år siden sist, og ennå lenger siden han gjorde noe som var egentlig uforglemmelig.

Mitt forhold til David Bowie har for øvrig ikke vært preget av heltedyrking. Jeg har i ung uforstand, mer bakgrunnshørt enn sett ham gjøre en nesten legendarisk god konsert på Roskilde. Men jeg var på Kalvøya da han i øs-pøs regnvær holdt meg og resten av festivalpublikummet vidunderlig varme i over 2 timer. Det er fortsatt en av de beste musikkopplevelsene jeg har hatt.

Da jeg i dagtidlig åpnet albumet som ventet på meg, var det derfor ikke av nostalgiske årsaker jeg åpnet det med skrekkblandet fryd. Det var håpet om at det kanskje, likevel, kunne være rester av gammel storhet der.

Ikke visste jeg at det skulle bli hva en Facebook-venn av meg siterte en anmelder på:

«So this is what it’s like to be astonished by a new David Bowie album.»

Og det er nå jeg må understreke at dette ikke egentlig er en anmeldelse, ettersom jeg kun har hørt plata i dag. Men jeg har til gjengjeld knapt hørt noe annet.

Det var klart fra førstesporet; tittellåta «The Next Day» at dette var sjelden vare. En ting er at det ikke er særlig ofte noen av hans jevnaldrende gjør annet enn i beste fall repetere seg selv, eller fånyttes forsøker late som tiden har stått stille og de fortsatt er på lag med kids som for lengst har fått egne barnebarn.

Bowie legger ikke skjul på at han har blitt voksen. Baksiden av det er forbausende nok mest tydelig i singlene. Resten av albumet byr derimot på så mye mer enn stødige ballader.

Det er gitarer med riff som referer tilbake til hans egen storhetstid midt på 70-tallet. For eksempel på «Valentine’s Day» som ellers er både lystig, bitter og vemodig. Det er lekre, ubehagelige, klaustrofobiske, elektroniske vendinger i «If You Can See Me», nesten som i et vrengbilde av «Let’s Dance». Mens dekadensen i «I’ll Rather Be High» er motivert.

Andresporet «Dirty Boys» er sammen med sistelåta; «Heat» mine (foreløpige) personlige favoritter. Førstnevnte er sløy, skitten rock som crooner seg frem til et lett refreng som balanserer den deilige, tunge saxen. «Heat» er derimot en langsom, post-kabaret refleksjon kun noen som har levd lenge kan gjøre med verdighet.

Noe av det kanskje mest fascinerende med «The Next Day» er da også at Bowie ved å så tydelig opptre i rollen som sitt nåtidige seg – altså en tilårskommen, selvbevisst mann – fremstår som mer musikalsk vital enn flertallet av dagens yngre artister.

Og jeg vet, med stor sikkerhet, at neste gang jeg setter på albumet. Som er ganske snart. Vil det igjen overraske meg med å være litt bedre enn det jeg hørte nå.

Albumet slippes 11. mars.