12 timer søvn. Lang frokost. Og resten av lørdagen på kontoret. 

«… if only I didn’t ask for more» synger Jehnny Beth i Savages 38 sekunder ut i Adore Life. For øvrig, en av årets beste låter. På en plate jeg ga fem stjerner i GAFFA. Låten står altså til mer.

Her fungerer linjen også som intro til en tekst jeg har hatt i hodet, stykkevis og delt, mellom alt annet hodet skal romme i en aleneforsørgende, frilansers hverdag. Det er sistnevnte dette skal handle om.

Frilanslivet.

Det har vært oppe til debatt, igjen. I flere medier.

Jeg har imidlertid bare fått med meg noe av det, denne gangen. Kanskje til og med bare ørlite. Mer har jeg ikke hatt tid til. Egentlig.

Det jeg har lest har imidlertid handlet om skiturer i marka, som enten pynt – eller bonus. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av beskrivelsene. Og det handler minst om at jeg faktisk aldri har gått på ski i nevnte mark.

Frilanslivet, slik jeg kjenner det, er ganske enkelt lite fri og mye lanse.

Det var en gang jeg trodde på dem som sa at jeg skulle få disponere min egne tid. Velge når jeg ville jobbe, når jeg ville være tilgjengelig og hva jeg ville gjøre. Alt etter lyst og behag.

Og jeg kan selvsagt leve sånn. Mer av tiden. På samme måte som jeg kan leve på luft og kjærlighet.

Men det blir ikke så mange betalte regninger av det. Eller nedbetalte lån. Eller kinoturer. Eller vintersko. Eller mat på bordet. Det være seg om den er fet eller mager.

Det så forlokkende kartet, med alltid like morsomme og interessante saker, stemmer ikke helt med et terreng, som selvsagt også bugner av slike, men ikke nødvendigvis med tilhørende betalingsvilje hos oppdragsgiver.

Det er ikke alt jeg har gjort som har vært anstendig betalt.

Noe jeg har gjort har vært skikkelig betalt.

Mye har vært til å leve med. Og gir nok til å leve av.

Jeg ble ikke frilanser fordi jeg ville bli rik. Jeg ble det kanskje mest av nødvendighet. Som så mange flere er i ferd med, av egen eller andres vilje. Og selvsagt – jeg ble det fordi jeg ville, kunne, og fortsatt kan.

Frilanslivet er nemlig også mye av det man drømmer at det skal være. I hvert fall når det kommer til arbeidets innhold.

Les også: 2014: Året jeg skrev mer enn en anmeldelse i uka

Det finnes noen økonomiske gullfugler. Noen er heldige – og/eller dyktige – nok til å få skyte ned de store. Flertallet – meg inkludert – får en gang i blant også inn noen lykketreff.

Jeg har selvsagt ikke snakket med hele dette flertallet. Men jeg har hatt mange nok i tale til å vite at det finnes alle varianter av såvel fugler som mer eller mindre gode skyttere. Og lite er likelig fordelt.

I siste del av låten spør Beth: Do you adore life?

Svaret er også: Joda. Med noen skylapper er dette frilanslivet til å forgude. I hvert fall på en lørdag, der jeg sist natt sov hele 12 timer, nøt en lengre frokost, og så har tilbragt resten av dagen på kontoret.