Det hender du får en sang på hjernen.

Kanskje du har hørt den i forbifarten, på radio, eller over anlegget på butikken du nettopp var innom.

En gang i blant våkner du med en linje, som har festet seg. Kanskje fra musikken på vekkeklokka. Eller fra soundtracket på en drøm.

Noen ganger får du – eller i hvert fall jeg – samme låt på hjernen, hver eneste morgen, i ukesvis. Og samme strofe. Ikke altfor sjelden synges den, høyt.

«You better hope and pray / That you wake one day / In your own world»

Du kan ikke forklare deg selv at det er fordi du nettopp har hørt låta. Eller noe som egentlig likner. Drømmene har ulik karakter, karakterer og lyd.

I tillegg:  Sheakspear Sisters – Stay er fra 1992.

Den var god, kanskje til og med ihjelspilt, da. Men var den så god?

Det er fristende å tro at det er andre forklaringer. Men jeg har ingen som er bedre enn at den har hoppet ut fra min fjerne fortid, fordi noe, nå, må minne meg på den. Jeg er åpen for forslag til hva…

Låten derimot, den viser seg å holde det minnet lover.