Årets by:Larm er historie.

Jeg fikk med meg en ørliten flik av den delen som ikke var snakk om musikk, men selve spillingen av den. Konferanser, seminarer, innlegg og paneldebatter ble det mange av.

To konserter ble det.

Danske Mads Langer. Ved den tilfeldighet at han spilte i St. Edmunds kirke på det tidspunkt jeg trodde Blaue Blume skulle gå på i nabolokalet Revolver.

Det er for øvrig slike tilfeldigheter man går på festival for. Den unge dansken viste seg nemlig å ha en benådet stemme, og sjarm. I hvert fall under det lille kirkerommets høye tak.

Men om det ble en særdeles god opplevelse, ble bandet som gikk på et i overkant fullt Revolver en halv-time senere noe mer. Noe bedre.

Ja, du kan jo lese selv. Fra notatene jeg selvsagt ikke trengte skrive. Jeg var der jo selvsagt for fornøyelsens skyld.

Her er dermed. Uredigert, om en ser bort fra et par rettinger av skrivefeil, for leselighetens skyld:

Notater fra Blaue Blume. Revolver scene. Fredag 4. mars. by:Larm 2016

Utstrakt ambientsyre versjon Thinking of Roxy, og fullt, fullt.

Tropicalversjon omtrent Candy. Det er muligens summing støy men alt, alt her i verden er denne stemmen.

Disse elektroniske tropedråpene. Trommeslag. Hjerterytme.

Lengsler, så fylt av sødmende tone. Og det lille, sinte, snittet av bittersøt smerte. Altså, Candy.

ohhh. Nothing at all. Dansemoovsa. Mykheten. Så Simonesk, som i Nina. Bevegelsene. De som beveger kropper. Publikum. I sound, i rytme. Og igjen stemmen. Kontratenor. Sky, er det ikke?

Skriker ut i rock som i andre former hadde blitt kalt noe villere. Det er i hvert fall villt godt.

Og i rommet før de annonserer siste låt ut, hører du lydene de drukner. Snikksnakket.

Sink. Tror jeg. The broad guitar version of that song. Den er bred. Strekker seg over rommet på tvers, på langs, under en vokal som proklamerer at love is sweet. Du skjønner de mener mer.

Hadde det vært tragedie. En av de store. Det er uansett dramatisk, i betydningen dramatisert, teateralsk. En forestilling av lyd og vi er kullisser.

Du er så stille støy, eller quite load, synger han, og jeg har brått glemt vokalistens navn, over et lydbilde som mer enn nikker til for eksempel The doors, eller Cocteau Twins, bare så insisterende nå. 2016.

Ikke retro, men noen som er seg arven bevisst, og forvalter den, til noe merverdig.

Og så vokser det. Cressendo. Vokal, backing, band, et helt, ekte, villt godt, spillende, dramatiserende, rockeband.

Dette er til å elske. Til. Kanskje…