Det var dette det begynte med. Eller så nær som.

Jeg hørte en låt. Og så måtte jeg dele den. Finne noen velvalgte ord. Legge dem til. Skape en sammenheng. En mening.

Det var i hvert fall slik at jeg hadde en mening. I blant også sterke meninger. Som kunne lydlegges.

Det være seg om det var om akkurat den låten, videoen, eller noe ganske annet, noen stykker lyd kunne passe til. Illustrere, understøtte eller også beskrive.

Jeg vet ikke når det forsvant, svant eller bare endret seg. Og så ble det stille. Så nær som.

Bloggpostene ble mer sporadiske. Det ble dager mellom dem, så uker, så vips; måneder. Tyst.

Jeg har skyldt på tiden, på omstendigheter, på utsettelser, på alt og alt annet.

Det finnes alltid en unnskyldning. For enkelhets skyld. Er det lettest å tie. La seg, eller meg, forstumme. Hviske, og utviske så vel mening, som meninger.

Det være seg om det er dette, eller hint.

Kanskje har jeg hintet. Til de nære, til meg selv, om hva som er viktig, og uviktig. Hva som gir, og hva som tar. Kanskje for lite om det som også er å få.

For i blant. Som nå, eller rettere, tidligere i dag, fikk jeg et slikt øyeblikk, igjen.

Det kom en låt. En slik jeg måtte dele. Husket jeg den som, allerede før den var hørt, ferdig.

Bak en søvnig panne surret det ord om tolkning, forståelse, vinkling og vending.

Det er låten over her.

Som bandnavnet forstyrret den. Som versjonen forstyrrer stillheten i originalen, vrir den, og krever å bli forstått fra et annet ståsted enn hva du, eller jeg, er vant til.

Jeg skal ikke si jeg ble vekket av dvale. Eller at bloggen – eller den meningsbærende utgaven av den, eller den jeg er, her – er ute av sitt stadige søvngjengeri.

Men jeg ble også minnet på at vel så mye som å fremme (min) mening, i alle varianter av ordets betydning, har dette bloggprosjektet handlet om mer. Merverdi. I form av å også kunne formidle, som i videredele, noe så enkelt, og vanskelig, som ny, norsk god lyd. Godlyd.

For uansett hva jeg måtte mene, om noe, annet. Så mener jeg at til alle viktige spørsmål her i verden, så vil musikk i de fleste tilfeller gi det mest lidenskapelige svaret. Ofte også noe som om ikke annet føles riktig.

Og apropos lidenskap.

Den er elektronisk heftig hos MaVe.

EPen Overload ble sluppet 26. februar. Til tystnad fra så vel meg, som altfor mange andre. Den hadde fortjent bedre, og i hvert fall en lytt, nå, her: