Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

gaffa

Å forgude (frilans)livet

12 timer søvn. Lang frokost. Og resten av lørdagen på kontoret.  Continue reading «Å forgude (frilans)livet»

Lyden av noen som ikke ringer


Lyden av noen som ikke ringer

som ikke melder
som ikke er på Continue reading «Lyden av noen som ikke ringer»

Trodde det handlet om 93 prosent forelskelse, visualiserte seg som kjeller

«Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»

Konkluderte jeg med tilføyelsen skjønn kunst, i terningkast seks-anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da det britiske bandet tidligere i år serverte verden Present Tense. Det står fortsatt for meg som en av årets aller sterkeste utgivelser.

Mandag slapp de sin fjerde singel derfra. Palace.

I følgeteksten på premieren hos Noisey sier de selv at dette er «a song that we initially thought was at least 93% about love and exploring the body of a new lover»

Det vitner selvsagt ikke videoen om. Den er ikke helt uten sensualitet. Men den har like selvsagt, og tro mot bandets øvrige uttrykk, en ganske så annen ubehagelig form, satt som den er i en kjeller.

Den korsangeren, eller hva man skal kalle ham, kan jo for eksempel ikke være riktig god. Låta derimot. Den er nettopp det. God.

PS. Og ganske malapropos. Mitt nære forhold til denne låten kan være preget at den er en av to jeg våkner til minst fem dager i uka.

Den fine uvanen å si ja, i blant.

I går ble det klart at jeg skal på nok en festival i sommer. Hovefestivalen.

Det satt langt inne. Jeg føler meg litt utenfor tenåringsmålgruppen. Men så foretrekker jeg å svare ja. Noen ville kalle det en lei uvane. Jeg kan si det ikke er for ofte jeg angrer.

Det ser det ikke av programmet ut til at jeg vil gjøre denne gangen heller. Det er nemlig flere gode navn jeg gleder meg til å skrive om for GAFFA. (Vil skrive M.I.A) Og et par til jeg ser frem til å bare se.

Ett av dem er Foals. Som kuriøst nok spilte på Hove sist gang jeg var der også. I 2008.

Dessuten både så og anmeldte jeg dem på Rockefeller i høst.

Det er dermed helt på sin plass å dele videkunstneren Nabils heftige tolkning av deres Bad Habit. En av fjorårets finere.

John Grant. Til søndag. På Rockefeller

Til søndag. Altså søndag den 8. september. Da spiller John Grant på Rockefeller.

Det er bare noen få måneder siden sist han gjestet Oslo. Den gang på Parkteateret.

Jeg var der, for Gaffa. Jeg ga konserten 6 velfortjente stjerner.

Jeg skrev bl.a:

Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF».

Sistnevnte kan du høre nedenfor. Den er hentet fra albumet: «Pale Green Ghosts» som fortsatt troner så helt øverst på min årsbesteliste.

Jeg skal selvsagt se ham til søndag, igjen. Det finnes knapt ord for hvor mye jeg gleder meg.

Takk – Roskilde 2013

Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde
Chinese Man, Cosmopol Scene, Roskilde

Søndag var Roskildefestivalen 2013 historie. Og jeg hadde hatt 5 lykkelige dager med musikk og vakre mennesker.

I år var jeg der imidlertid, og ganske åpenbart i mangelen på poster siste uken, ikke som blogger. Jeg var helt vanlig GAFFA-journalist.

Det var i grunn vel så gøy som fjorårets opplevelse, da jeg var begge deler. Dessuten hadde jeg jo fordelen av å kjenne noen. Det er aldri galt. Og jeg skulle få bli kjent med flere.

Roskilde er for øvrig mer enn alle de store konsertopplevelsene. Som det selvsagt var flere, og mest, av. Det er også de små øyeblikken. Som damen(?) som i perferomance-installasjonen fortalte om den gang h*n hadde hatt Jesus som en av tre tilhørere. De fem minuttene jeg fikk med meg av estisk doom metall, Kid Koalas vidunderlige vinyl vaudeville, eller da jeg tabbet meg ut med å bære på en altfor tung pc under konserten med kinas svar på Captein Beefheart og derfor måtte forlate Gloria før han som spilte det bassliknende instrumentet rakk å rope mer enn 15 skål. Og selvsagt dagens første, og siste øl, drinkene på morgenkvisten, teltet som var for varmt eller for kaldt, mens flytemadrassen var helt riktig.

I tillegg til alt dette: Det var sol. Mengder av deilig solskinn, også i sinnet.

Alle anmeldelsene jeg gjorde for GAFFA kan for øvrig leses på siden lenket opp øverst her. Der er det også flere bilder. Her følger kun en video fra artisten som var den gledeligste overaskelsen blant bandene jeg kjente minst før festivalstart.

Lurer du derimot på hva som var den beste konserten, er svaret Chinese Man. Som på ingen måte må forveksles med tidligere nevnte kineser. Dette er et sør-fransk dub-kollektiv, som blander danserytmer fra en hver tid, og i grunn også sted.

Før det er tid for å så igjen nyte den australske lyd-designeren Flume med låten «Hold On», må det bare sies skikkelig:

Mange, mange takk Roskilde 2013 for en fabelaktig festival. Vi vil sees igjen!

Et annet sted

Mariam The Believer. by:Larm 2013.
Mariam The Believer. by:Larm 2013.

Jeg velger å overse ironien i at det akkurat var «Somewhere Else» Mariam The Believer slapp videoen til i dag.

(Eller egentlig er det allerede i går.)

Jeg er nemlig ikke selvsentrert nok til å tro at det har noe som helst sammenheng med at jeg selvsagt skulle ønske at jeg var et sted der våren faktisk har kommet på ordentlig nå. Et slikt sted der den til og med har kledd seg opp med sommerlig varme, i tillegg til solen og lyset man heldigvis har fått tilbake…

Uansett. Dette er altså den fargerike andre-videoen fra albumet jeg ga en hel mengde stjerner hos GAFFA. Og jeg gjentar meg selv:

Vakkert er noen ganger bare en forstavelse.

Late Night

Det er sent lørdag kveld. Klokken har bikket midnatt.

En riktigere tid finnes knapt for å dele videoen Foals tidliger i uka slapp til låten «Late Night».

Dette er av så mange grunner mitt absolutte favorittspor fra det fabelaktige albumet Holy Fire.

Da jeg anmeldte det for Gaffa konkluderte jeg:

Med alle fasetter av flammende, progressiv rocke-vrede tar Foals for seg store spørsmål, om menneskelig samhold eller fraværet av slikt. Resultatet er ubehagelig fint.

Denne låta – og videoen – er alt det. Med særlig, smertelig trykk på begge de siste siterte stavelsene.

Radio Star

martha

Onsdag spilte Martha Wainwright på Rockefeller.

Jeg var heldig nok til å være der, og hva som faktisk gjorde konserten så alldeles vidunderlig kan du lese i GAFFA.

Dette er derimot en av mine absolutte favoritter fra albumet Come Home To Mama: «Radio Star». Nyt!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑