Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

gaffa

Bella Ciao!

Goran Bregovic and His Wedding and Funeral Band gjorde en alldeles magisk opptreden under årets Oslo World Music Festival.

Hvor nydelig jeg virkelig syntes det var, er å lese hos GAFFA. Sjelden har jeg vel vært sikrere på et terningkast.

Låten jeg imidlertid bare må dele, er en slager fra 1. verdenskrig. Mitt forhold til Bella Ciao startet derimot tidlig på 2000-tallet. Da gjorde nemlig Anita Lane en ganske så anderledes sexy versjon på albumet Sex O’Clock. For øvrig et av mine favorittalbum, fortsatt.

Dette er den fortreffelige studioversjonen. Det Goran Bregovic gjorde med den live… Vel, jeg sliter fortsatt med pusten. Nyt!

Takk, farvel og på gjensyn

Jeg sitter hjemme på mitt eget kjøkken. Roskildefestivalen er umiskjennelig over.

Jeg er sliten, men mindre enn forventet. Muligens takket være sengen jeg fikk låne i København i natt. Så siden dette egentlig bare er en takkepost, kan jeg jo begynne med å takke den alldeles vennlige mannen som ordnet og kjørte, og damen som stilte rom til disposisjon.

Deretter vil jeg takke Roskildefestivalen for å rett og slett være en fantastisk musikkfestival, og en hel del til. Jeg er ganske sikker på at vi vil sees igjen.

Sist, og ikke minst, vil jeg rette en stor takk til musikkmagasinet GAFFA. Takk for at jeg fikk festivalen, for alt det morsomme jeg fikk gjøre og for at både redaksjonen og de frivillige på festivalstanden tok så godt i mot meg.

Dette har ganske enkelt vært en fabelaktig uke!

Ettersom jeg imidlertid må la opplevelsen hvile en dag eller to, før jeg oppsummere på ordentlig, deler jeg bare en ørliten smakebit (igjen) av noe av det flotteste jeg fikk med meg: The Sway Machinery. Bildet ovenfor er for øvrig The Alaev Family, ved tre av dem.

Selvkritikk

Redaktøren sa i går natt at det var på tide å få sendt meg på konserter med lavere terningkast.

Jeg har etter det gått litt i meg selv. Og insette at muligens burde Shins-konserten fått en stjerne mindre. Sånn i etterpåklokskapens lys. Men utover det, kan jeg jo ikke noe for at jeg har valgt de gode konsertene liksom. Eller rettere, det er dem jeg har valgt å skrive hjem om.

Jeg kunne jo nevnt dem jeg har gått fra, eller gått forbi. Noen pretensiøse, noen kjedelige, og noen, vel, pent sagt; noen helt andres kopp med te. Men med så mye god musikk omkring meg har jeg glemt dem bort. Nesten helt på ordentlig. I hvert fall så ordentlig at det er alt det gode som er igjen på minnet. Som gårdagens fabelaktige Jack White.

Her så et lydspor, av mannen som ikke altfor lenge også skal få et pent antall stjerner.

PS. Bildet er fra torsdag. Jeg ser nesten like godt ut i solen i ettermiddag.
PPS. Jeg vet at redaktøren også spøkte. Og derimot unner meg å gjøre en skikkelg pen slakt.

Fra blogging til journalistikk

Nå er det under fire timer til Roskildefestivalen starter på ordentlig.

Det er også tidspunktet jeg går fra å «bare» blogge til å gjøre vanlige anmeldelser for Gaffa Norge i tillegg. Rett nok har jeg allerede gjort et par TV intervjuer, som også kan regnes som normal journalistikk. Men jeg har liksom ansett det som bonus-jobb.

Konsertplanen ble satt i går ettermiddag, og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. Det blir nok mindre såkalt festing når så mye musikk skal nytes. Men jeg er mer enn sikker på at det blir en strålende fest av det, likevel!

Smilefjes.

PS. Jeg skal se Perfume Genius i dag. Det er grunn god nok til å gjendele «Dark Parts». Og jeg er selsvagt ikke redd for at jeg har for høye forventninger.

Team Me – Før konserten

image

Team Me, ved to av dem. Hedmarkingene var nettopp innom Gaffa-teltet, og det måtte jo foreviges. Dette er for øvrig de samme to, som om kort tid vil bli å se intervjuet på Gaffa TV. Igjen med meg som intervjuer. Klokka 10 i kveld skal jeg nok se dem spille også. Det blir etter all sannsynlighet en langt hyggeligere musikalsk opplvelske enn det finske Joy Division-forgapte bandet French Films jeg overvar i sta. Ikke at de var ille, men selv nydelig stemning i solen gjorde dem ikke mer enn moderate.

Konsertglede – Rum 37

image

Dansk rock på dansk kan være riktig festlig. I hvert fall når det gjøres med slik selvsikker selvfølgelighet som Rum 37 oppviste på Pavillion Junior i kveld. Jeg hadde i grunn ikke tenkt å se dem, og på avstand lød de i grunn like trauste som tilsvarende norske band. Så kom jeg meg nærmere scenen. Og kom meg ikke derfra før siste låt var spilt. Vokalisten var så overmåte tilstede, og kjente sitt publikum, som for øvrig likte ham tilbake. Slikt blir det ganske enkelt konsertglede av.

Pakket og forsøksvis klar

Forbausende slunken sekk mot sovepose.

Da er sekk forsøksvis pakket, og jeg er bare en halv arbeidsdag og en flyreise unna Roskildefestivalen.

Jeg har fortsatt et håp om at jeg skal rekke å få med meg fornøyelige Icona Pop i morgen kveld. Men så blir det innfallsmetoden frem til torsdag, tror jeg. Om enn jeg er nokså sikker på at det er noen finner jeg skal sjekke ut på tirsdag og danske Linkoban skal definitvt sees onsdag.

Imidlertid blir programmet bare mer spennende jo mer jeg nærleser det. Og det er bare å innse – jeg kan ikke få med meg alt og alle jeg vil, eller bør. Det eneste sikre er at jeg må oppleve The Aleav Family før Perfume Genius torsdag kveld. Også for den mentale utfordringen det blir å gå fra noe så vidunderlig dansbart til noe så hjerteskjærende vakkert. Noen må ganske enkelt ha hatt det morsomt når de satte den scenen.

PS. Få også med deg intervjuet på slutten av videoen. Denne familien må jo bare likes.

PPS. Igjen takk til Gaffa for at jeg får denne muligheten. Gleder meg alldeles!

Slippfest

Sandra Kolstad på Rockefeller

I går kveld var jeg 19 år, og festet med de store gutta.

Rett nok er det bare i Danmark de er virkelig store, foreløbig. Men om det finnes noen rettferdighet i forrykende sceneshow blir de størst både her og der.

Lukas Graham på Rockefeller

Lukas Graham var det danske bidraget da musikkmagasinet Gaffa feiret sin andre utgivelse i Norge med gratiskonserter på Rockefeller.

Disse unge danskene serverte særdeles morsom, funky soul, med pene doser klassisk rock i undertonene. Det hele frekt utført med elskelig sjarme.

Det 40 minutter lange settet, inklusive deres festligste Youtube-hit: «Drunk In The Morning» som ekstranummer, var i knappeste laget – selv for et band som kun har debuten bak seg. Dette er imidlertid låtmateriale som skapt for scenen, de tøffeste gutta, og dånende ungpikehjerter. Det er komboen sin det.

Sandra Kolstad – etter antrekkskifte.
Det er ingen overdrivelse å si det var en overgang da Sandra Kolstad stjernekrigerkledd entra scenen, og gjorde Rockefeller om fra danselokale til klubb. Men kult var det. Og ikke minst; en oppvisning i alldeles vidunderlig kjølig elektro-deilighet.

I tillegg må jeg komplimentere antrekkene som ble tatt av lag for lag, eller også; låt for fine låt. Deriblant både «A Bird Flew By» og «Fire Burn, Blood Flow» – mine to personlige favoritter. Nedenfor følger derimot hennes nye singel; «Right Now» som også var låta som fikk avsluttet nok en for kort opptreden.

På den annen side. Jeg klager ikke på konsertlengden, egentlig. Jeg er derimot meget takknemlig for at det gjøres konserter av dette slaget -gratis.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑