Redaktøren sa i går natt at det var på tide å få sendt meg på konserter med lavere terningkast.
Jeg har etter det gått litt i meg selv. Og insette at muligens burde Shins-konserten fått en stjerne mindre. Sånn i etterpåklokskapens lys. Men utover det, kan jeg jo ikke noe for at jeg har valgt de gode konsertene liksom. Eller rettere, det er dem jeg har valgt å skrive hjem om.
Jeg kunne jo nevnt dem jeg har gått fra, eller gått forbi. Noen pretensiøse, noen kjedelige, og noen, vel, pent sagt; noen helt andres kopp med te. Men med så mye god musikk omkring meg har jeg glemt dem bort. Nesten helt på ordentlig. I hvert fall så ordentlig at det er alt det gode som er igjen på minnet. Som gårdagens fabelaktige Jack White.
Her så et lydspor, av mannen som ikke altfor lenge også skal få et pent antall stjerner.
PS. Bildet er fra torsdag. Jeg ser nesten like godt ut i solen i ettermiddag.
PPS. Jeg vet at redaktøren også spøkte. Og derimot unner meg å gjøre en skikkelg pen slakt.
AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok - 
Som kommentator, og kritiker, er det viktig å markere i svært tydelige ordelag at når du har oppdaget piss, shait og fuckups, så er det av stor betydning for videre kritikerkarriere å videreformidle dette. Være kontroversiell, stå for påstandene dine til siste dråpe blod.
Skulle det i ettertid vise seg at du tok feil og at møkkabandet ble verdensstjerner, så er det ENDA viktigere å beholde kontroversialiteten og stå på sitt.
Altså: Det er ikke viktig å gi færre øyne på terningen til den gode musikken.
Det viktige er å finne et passende offer og slakte de nå så inn i gamperæva. Om du skjønner hva jeg mener.
Vær Kontroversiell!
LikerLiker
Godt råd, Einar!
Jeg skal gjøre mitt beste for å etterfølge det 🙂
LikerLiker