Det var altså en gammel mann med et brettinstrument som skulle frembringe dagens så langt bredeste smil.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare konsertshoppe meg rundt på området, men da jeg kom fem minutter ut i Danyèl Waros konsert på Gloria kom jeg meg ikke lenger.

Danyèl Waro har franske aner, men er likvel Maloya, den lokale musikksjangeren på øya Reunion i det indiske hav, sin fremste ambasadør. Facebooksiden hans kan fortelle at poeten og musikeren ikke etterstreber å gjøre den vennlig for vestlige ører, men derimot er trofast mot dens iboende rytmer og nær messende lyrikk. Jeg kan ved selvhør si det stemmer. Og samtidig er det helt feil, all den tid jeg nøt deres opptreden alldeles.

Med et utseende som en gal professor, et strålende smil, og ubetalelige dansetrinn forførte han publikum til å både danse og synge villig med. Og da har jeg ennå ikke nevnt den bergtagende stemmen, som enten alene eller i akapella-kor med hans tre medmusikanter, gjorde mer enn å henføre. Det var en styrke der man forstår, selv om teksten var uforståelig, og når perkusjonen fulgte opp skjønte man også hvorfor denne suggererende sjangeren en gang ble regnet for okkult.

Danyél Waro hadde dessuten den vanen – som så ut til å more ham stort – at akkurat da man trodde det var tid for applaus så kastet han alle ut i dansen igjen. I grunn var det morsomt for alle parter.

Men aller mest var dette stor poesi.
Og et av disse øyeblikkene som gjør at man husker hvorfor man elsker å gå på festival.