Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

low

Årets 15 beste låter

Det er den tiden av året. Den tiden man oppsummerer og lister og legger ut det man mener, husker – eller i hvert fall, liker – best, fra året som snart har gått. Continue reading «Årets 15 beste låter»

Jeg er alt jeg har å gi


kjære, hva kan jeg gi

hva kan du ta imot Continue reading «Jeg er alt jeg har å gi»

Helt Sjef – Tid for å stemme

Nominerte Helt Sjef

For en måned siden skrev jeg at det er noen ting det er verd å gi bloggplass til.
Så skrev jeg litt mer om arbeidsliv- og inspirasjonsprisen Helt Sjef.

Det kom inn 400 nominasjoner og av disse er nå de 20 mest inspireernde unge under 30 år klare for å kjempe om selve prisen. Din stemme avlegger du her.

De ti kandidatene som får flest stemmer vil bli vurdert av en fagjury, som til slutt kårer en vinner 14. november.

Vinneren får 10.000 kroner, en inspirasjonstur til Stockholm og et års oppfølging med den anerkjente ledercoachen Alf Inge Stiansen.

I juryen sitter Shahzad Rana, tidligere arbeidsminister Hane Bjurstrøm, Karolina Kvilhaug, daglig leder i JobbUnder18 og rapperen Kaveh. Prisen er et samarbeidsprosjekt mellom Ungdomsmagasinet Spirit, McDonald’s og fag- og interesseorganisasjonen Lederne
.

Det å være inspirerende og initiativrik innebærer jo for øvrig at man evner å gjøre noe med drømmer. Både egne, og dem man skaper hos andre.

Derfor. Her er Trentemøller og Low – The Dream. Åpningsporet på et av høstens fineste elektronika-album. Som for øvrig viser at bare står du på lenge nok, noe dansken har gjort, kan du gå fra å levere lovende, til å gjøre noe helt utenom det vanlige godt.

Skriv din egen sang

Det er bare litt over et døgn igjen av et år som kort oppsummert har vært bedre.

Dette er derimot en av de beste grunnene til at jeg også gleder meg til 2013: Low – «Plastic Cup».

Albumet The Invisble Way kommer i mars. I mai spiller de på Blå. Jeg er forsøksvis forberedt på å miste pusten, igjen.

Ps. Albumet er produsert av Jeff Tweedy fra Wilco.

Julesanger

Tekst først publisert i Spirit 19.12.12

jul

Det begynner å bli på tide å komme i julestemning. Det være seg ved hjelp av nyskrevne, nytolkede eller gamle julelåter.

Det er jo fortsatt slik at flest av de beste julesangene egentlig er fra den gang da. Eller eldre, i hvert fall i sin opprinnelige form. Selv om nye versjoner også kan gjøre dem godt. Lengre er det mellom de helt gode nyskrevne forsøkene på å skape stemning.

Ironisk distanse har, som skrevet så mange steder før, strengt tatt vist seg ikke å fungere, i hvert fall ikke for gjentagelser. Det er også krevende å gjøre skyggesidene like fengende, år etter år. Her finnes det imidlertid flere unntak. Feks vil jeg tro Damien Jurados nydelige flunkende nye «Kalla Hus» kan holde seg noen juler til, om enn den likevel nok ikke vil nå klassikernivå. Det har heller ikke The Killers – I Feel It In My Bones, som tar for seg helt andre skygger.

Kanskje er det slik at de sangene som faktisk står seg også må ta selve julen på alvor. Eller rettere, ideen om høytid. Og troen på at slikt betyr noe, om enn ikke nødvendigvis i religiøs sammenheng. Men det hjelper, som feks i tilfellet Sufjan Stevens. Han har i år – igjen – kommet med en boks med sine helt egne varianter av mer eller mindre kjente slagere. De er kanskje ikke alle lystige og tilgjengelige. De er likevel helt jul.

For meg er imidlertid det kanskje fineste som er gjort innen denne relativt smale sjangeren julecovre gjort av snart plateaktuelle, og Blå-besøkende Low. For ca 12 år siden ga de ut en EP som ganske enkelt het Christmas, der hver og en av låtene er en liten julefeiring i seg.

Damien Jurado:

The Killers:

Sufjan Stevens:

Low:

God jul!

Lille julaften. Treet er pyntet. De fleste gaver er pakket pent inn.

Og jeg lar julestemningen senke seg i stua til lyden av Lows nydelige versjon av «Little Drummer Boy».

En riktig god jul ønskes deg og dine!

Topp 11 evt 12 (2011)

Liste over låtene jeg nok har hørt mest i 2011. Opprinnelig publisert hos Spirit.

Denne utgaven har også lenker til tidligere poster med omtale av band/låt. Samt en tilføyelse om at EMA- Milkman burde vært nevnt.

11. Dirty Beaches – Lord Knows Best
Sterk i troen

10. Sandra Kolstad – Fire Burn, Blood FLow
Produktomtale

9. Imam Baildi – La Rumba No Miente
Konsert: Imam Baildi

8. Josh T. Pearson – Woman When I’ve Raised Hell
En livsledens gentleman

7. Fatoumata Diawara – Kanou
Malisk skjønnhet

6. Wild Beasts- Bed of Nails
Musikalske kjærtegn

5. Handsome Furs – What About Us?
Hva med stakkars meg da?

4. Nneka – Soul Is Heavy
Soul Is Heavy

3. Low – Especially Me
Regn regn gå din vei

2. Girls – Vomit
Tilbake til virkeligheten

1. King Creostoe & Jon Hopkins – Bubble
Musikken og det hjemlige

Alle låtene er også å finne i denne Spotifylisten

En halv anmeldelse.

Da er man kommet midtveis i Øyafestivalen. Og vel på tide å sette en foreløbig status, utover øyeblikksoppdateringene denne Øyadekningen har blitt til del.

Torsdag:

Gårdagen bar nok en smule preg av jeg fortsatt lette etter pusten jeg mistet under Low på Øynatt:Parkteateret onsdag. Jeg vet ikke om jeg har funnet den igjen ennå, pusten altså. I hvert fall, var det ingen av gårdagens konserter som kunne ta den hverken videre eller tilbake.

Nå skal det jo sies også, at å være på en festival, som rett nok er mer barnevennlig enn de fleste, likevel byr på enkelte utfordringer konsertmessig, når det man holder i hånden oftere er en 7årig barnehånd, enn ett glass. Konsekvensen er feks at kveldens avslutningsnumre utgår. Det er likvel ikke på noe vis guttens skyld at så mange opptredner gikk uten vår tilstedeværelse i går. Det var mitt ønske om gjøre ennå morsommere ting på bloggen her, som nok må ta hovedansvaret der. Og slikt vil også komme. Ettersom jeg i en god stunds tid befant meg back-stage og møtte både White Denim og Hercules and the Love Affair. Trivelige karer, alle sammen.

Dermed ble det altså litt skralt på musikkfronten i går, men desto hyggeligere på annet vis. Og jeg kan i en bisetning nevne, at det er litt stas, når 7-åringen utbryter, i bakerste rekke under Fleet Foxes, at: Øya er best! Og så får det heller være at jeg synes akkurat de lød; akk så pent, men heller ikke mer enn det.

White Denim-konserten derimot, var en konsert mer etter mitt hjerte. Godt driv, drøye gitarer og en underliggende uhøytidelighet, det var uunngåelig å bli annet enn sjarmert av.

Onsdag:

Noen dager er en høydare fra det øyeblikk den begynner. For min del begynte onsdagen da, i hvert fall Øyamessig, kl 19:00. Jeg kom rett til Sharon Jones and the Dap-Kings, og jeg kunne ikke ha valgt en bedre inngang til det som skjer i Middelalderparken. Den voksne dama kan synge, og gjør det bedre enn de aller fleste. Når hun i tillegg backes av det kanskje tighteste bandet som er å oppdrive for tiden, blir resultatet av de sjeldne. Ganske enkelt funky soul av den beste klasse.

De påfølgende konsertene, ble for min del, noe skjemmet av feilproposjenert lyd. Jeg vet det saktens kan skyldes at jeg ikke sto optimalt plassert i mellom høytalerne. Men når bassen gjør vondt, alle andre steder enn i hjerterøttene, kjennes det ikke godt. Uavhengig av musikk, eller musikers, øvrige kvaliteter.

Dette var imidlertid ikke den utslagsgivende årsaken til at jeg forlot Kanye West, etter det Wagnerske, evt Laibach-like, popmpøse åpningsnummeret. Det gjorde jeg fordi, det rett og slett var Oslo Ess jeg ville se. Og jeg fikk da også alt jeg trenger av festivalfestligheter der.

Øyanatt:

Med Oslo Ess var middelalderparkdagen ved veis ende. Jeg tok farvel, med mine medkonsertgjengere, eller egentlig, i entall da. Og gikk så fort jeg bare kunne over til Løkka, i håp om å få med meg Josh T. Pearson og overnevnte Low på Parkteateret. Jeg fikk det. Rett nok bare et par nummer med førstnevnte, men det var nok, og selvsagt; så altfor lite.

Jeg har ikke lagt skjul på at Low, var en konsert jeg så frem til. Mer enn til de fleste andre. Likevel, og kanskje derfor, er det noe eget når forventninger innfrir, og så ettertrykkelig overgås. Det Low presenterte, er nemlig noe av det beste jeg sett fra en scene i minneverdig tid.

Det var ikke noe stort show. Ikke noe fiksfakseri. Knapt noe tale som helst, som kunne låne fokus bort fra det som skjedde på scenen. Og det som skjedde der, var et samspilt, trygt og tilstedeværende band. Et band som visste å gjøre den langsomme lyden nær, og langt mer favnende, enn gripende.

I posten jeg fikk lastet opp, før telefonen tok kvelden lenge før både meg, og bandet, fablet jeg i religiøse ordelag. Det var muligens lettvint, all den tid det er kjent at deres siste plate har gjenklang av kirkebygg og vokalist Alan Sparhawk avsluttet med ordene God bless us all, likevel, var det også passende, på så mange vis.

Oppsummert er statusfeltet dermed i hovedsak fylt med brede smiletegn, en strek, og ett stykk soleklar mindre enn tre – med utropstegn bak.

Low

Akkurat nå spiller Low den tredje låta i settet som åpnet med nedtonede Nightingale. Låten er Monkey, som har fått et bredere publikum etter at Robert Plant covret den. Nå tar de den skittent, og godt tilbake.

Før de fortsetter med mer materiale fra C’Mon. Sanger som kanskje lyder fine på platen, men som først nå virkelig skinner.

Det er nært. Det er langsomt. Det er med tyngde man kjærtegnes, av de vareste bassganger.

Jeg mente kanskje jeg en gang nærmet meg en barnetro den gang jeg hørte vokalistens sideprosjekt Retribution Gospel Choir på et glissent Blå. Jeg var en villfaren. I dag, her, nå er jeg derimot en personlig troende. Og jeg vet at det er slik skjønnhet som gir frelse.

Og der, midt i intense Try To Sleep, sovner telefonbatteriet. En viss deilig ironi i akkurat det.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑