I går kom nyheten om at Mimi Parker, tromis, vokalist og låtskriver i Low døde av livmorkreft.

Parker har blitt beskrevet av flere som navet i bandet hun og ektemann Alan Sparhawks har væry kjernen i.

Det er få band jeg har hørt så mye som Low. Helt fra debuten «I Could Live In Hope«, i 1994. Den gang de skapte sjangeren slowcore. (En merkelapp bandet selv ikke skal ha likt, men så sprengte de seg da også ut av sjangerbåsen).

Jeg overdriver ikke om jeg sier at enkelte av Lows sanger endret livet mitt. Den ene konserten jeg fikk med meg, på «C’mon»-turneen, en Øyanatt på Parkteateret, er fortsatt blant de sterkeste konsertopplevelsene jeg har hatt. Dessuten gjorde trioen, som da var blitt en ekspesjonell, ekesperimtell duo, mesterstykket «Hey What». I min bok fjorårets beste album.

Her følger et utdrag av den uredigerte versjonen av anmeldelsen jeg skrev om《Hey What》i Klassekampen i fjor:

(….)Sjelden har et Low-album latt Parkers sopran og Sparhawks stemme skinne så sterkt. Muligens bare med unntak av «C’Mon» (2011). Vokalene er ikke nødvendigvis så veldig mye mindre manipulerte enn gitaren. De er likevel gjenkjennelige, og enda mer menneskelige og relasjonelle på grunn av – og ikke til tross for – den forvrengende produksjonen. Samtlige spor oppløses underveis, det være seg implodering, i de fleste tilfellene, eller vel så skjønne eksplosjoner, som i «All Night» og «More».

Tekstene er knappe. Versene gjenbrukes. Ordene får nye betydninger, i endrede musikalske omgivelser. Språket blir på sett og vis like forskrudd som gitarens potensiale strekkes. (…)

«Hey What» utmerker seg med hvordan det nesten er umulig å skille hva som er innblikk i utfordringene med å i årevis holde sammen i både ekteskap og musikalsk partnerskap, kommentarer til generell, i et større samfunnsperpektiv, mellommenneskelig uforstand og søken, og forholdet til naturen rundt oss.

Som i formidable «Days Like This»: Know that I would do anything / Is it something that I can’t see? / Everybody just chased by dreams / That’s why we’re living in days like these again. En sang som for øvrig tar de to første versene i to-stemt akapella, som det var en salme, før både tekst og den enslige gitaren under tredjeverset, gjentas og oppløses, for å ende i en sakral bølge der siste note er hvit støy som skyller inn over påfølgende instrumental; «There’s a Comma After Still». 

Dette grepet med å la omtrent alle sangene gli i hverandre understreker at dette er et album ment å høres som helhet. Som et sammenhengende budskap, der det allerede fra åpningssporet «White Horses». (Hvite hester er både en billedlig betegnelse på skummende bølgetopper, og en mytisk forestilling.) Her pekes mot at man må sette sin lit til forsynet, eller i duoens tilfelle, troen, inkludert den tilliten som er nødvendig å ha til hverandre. En tillit som selv etter tusener av netter i samme seng, slik de så sårt samstemt synger i «Don’t Walk Away» ikke kan tas forgitt i summen av mulige misforståelser, eller støy på linja. Men det gjelder å ikke gi opp. Elegant eksemplifisert i midtsporet «Hey», der de mange hei’ene helt til slutt, om ikke annet møtes med et «what», og ikke minst i avslutningen; «The Price You Pay (It Must Be Wearing Off)». I den blir den menneskelige utilstrekkelighet i seg selv en (ir)rasjonell begrunnelse for å holde på håpet. (…)

Hvil i fred.