Akkurat nå spiller Low den tredje låta i settet som åpnet med nedtonede Nightingale. Låten er Monkey, som har fått et bredere publikum etter at Robert Plant covret den. Nå tar de den skittent, og godt tilbake.

Før de fortsetter med mer materiale fra C’Mon. Sanger som kanskje lyder fine på platen, men som først nå virkelig skinner.

Det er nært. Det er langsomt. Det er med tyngde man kjærtegnes, av de vareste bassganger.

Jeg mente kanskje jeg en gang nærmet meg en barnetro den gang jeg hørte vokalistens sideprosjekt Retribution Gospel Choir på et glissent Blå. Jeg var en villfaren. I dag, her, nå er jeg derimot en personlig troende. Og jeg vet at det er slik skjønnhet som gir frelse.

Og der, midt i intense Try To Sleep, sovner telefonbatteriet. En viss deilig ironi i akkurat det.