Jeg beklager å aldri før ha forstått hvilken entertainer du er, Josh Tillman.

At du en musiker av format, det visste jeg. At du kan undeholde, like så.
Til og med at komikk inni der, inni det pretensiøs. Åpenbart.

Tross alt har du gitt ut Pure Comedy. Likevel var det ikke latter dette publikummet forventa. Vi lo heller ikke så ofte. Vi smilte.

For det du gjorde var at du levde opp til alt, og litt til, inntil vi til slutt der oppriktig sang I love you, Honeybear. Som så plutselig betydde noe annet enn innspilt. For det var jo deg, Josh, vi ærklærte vår kjærlighet til.

Og det etter den vanvittige versjonen av Funny Girl, Og senere livsledens linje: what the fun in getting everything you want…

Før det igjen Chloë. Tittellåta fra sisteskiva. For dette låt både the Next 20th Century, og så veldig, vidunderlige to timer nåtid.

Så når du gikk på i ekstra nummeret, påsto i låta, som vel på norsk oversettes til å ta seg vann over hodet, så liknet det mer at du gikk på vannet; «Magic Mountain».

Nevnte jeg rockabilly. Crooning. Musikal. Leirbålsindie. Sofistikert, dresskledd-indie. Gimt i øye. Vemod. Vittigheter. I to timer til ende.

Noen ganger tror jeg vi, som i vi musikkjournalister, skriver vekkelsesmøter, uten å huske hva vekkelse handler om. Lovsang.

Omtale skrevet underveis, mellom hovedsett, og postet på vei ut.