Da er man kommet midtveis i Øyafestivalen. Og vel på tide å sette en foreløbig status, utover øyeblikksoppdateringene denne Øyadekningen har blitt til del.

Torsdag:

Gårdagen bar nok en smule preg av jeg fortsatt lette etter pusten jeg mistet under Low på Øynatt:Parkteateret onsdag. Jeg vet ikke om jeg har funnet den igjen ennå, pusten altså. I hvert fall, var det ingen av gårdagens konserter som kunne ta den hverken videre eller tilbake.

Nå skal det jo sies også, at å være på en festival, som rett nok er mer barnevennlig enn de fleste, likevel byr på enkelte utfordringer konsertmessig, når det man holder i hånden oftere er en 7årig barnehånd, enn ett glass. Konsekvensen er feks at kveldens avslutningsnumre utgår. Det er likvel ikke på noe vis guttens skyld at så mange opptredner gikk uten vår tilstedeværelse i går. Det var mitt ønske om gjøre ennå morsommere ting på bloggen her, som nok må ta hovedansvaret der. Og slikt vil også komme. Ettersom jeg i en god stunds tid befant meg back-stage og møtte både White Denim og Hercules and the Love Affair. Trivelige karer, alle sammen.

Dermed ble det altså litt skralt på musikkfronten i går, men desto hyggeligere på annet vis. Og jeg kan i en bisetning nevne, at det er litt stas, når 7-åringen utbryter, i bakerste rekke under Fleet Foxes, at: Øya er best! Og så får det heller være at jeg synes akkurat de lød; akk så pent, men heller ikke mer enn det.

White Denim-konserten derimot, var en konsert mer etter mitt hjerte. Godt driv, drøye gitarer og en underliggende uhøytidelighet, det var uunngåelig å bli annet enn sjarmert av.

Onsdag:

Noen dager er en høydare fra det øyeblikk den begynner. For min del begynte onsdagen da, i hvert fall Øyamessig, kl 19:00. Jeg kom rett til Sharon Jones and the Dap-Kings, og jeg kunne ikke ha valgt en bedre inngang til det som skjer i Middelalderparken. Den voksne dama kan synge, og gjør det bedre enn de aller fleste. Når hun i tillegg backes av det kanskje tighteste bandet som er å oppdrive for tiden, blir resultatet av de sjeldne. Ganske enkelt funky soul av den beste klasse.

De påfølgende konsertene, ble for min del, noe skjemmet av feilproposjenert lyd. Jeg vet det saktens kan skyldes at jeg ikke sto optimalt plassert i mellom høytalerne. Men når bassen gjør vondt, alle andre steder enn i hjerterøttene, kjennes det ikke godt. Uavhengig av musikk, eller musikers, øvrige kvaliteter.

Dette var imidlertid ikke den utslagsgivende årsaken til at jeg forlot Kanye West, etter det Wagnerske, evt Laibach-like, popmpøse åpningsnummeret. Det gjorde jeg fordi, det rett og slett var Oslo Ess jeg ville se. Og jeg fikk da også alt jeg trenger av festivalfestligheter der.

Øyanatt:

Med Oslo Ess var middelalderparkdagen ved veis ende. Jeg tok farvel, med mine medkonsertgjengere, eller egentlig, i entall da. Og gikk så fort jeg bare kunne over til Løkka, i håp om å få med meg Josh T. Pearson og overnevnte Low på Parkteateret. Jeg fikk det. Rett nok bare et par nummer med førstnevnte, men det var nok, og selvsagt; så altfor lite.

Jeg har ikke lagt skjul på at Low, var en konsert jeg så frem til. Mer enn til de fleste andre. Likevel, og kanskje derfor, er det noe eget når forventninger innfrir, og så ettertrykkelig overgås. Det Low presenterte, er nemlig noe av det beste jeg sett fra en scene i minneverdig tid.

Det var ikke noe stort show. Ikke noe fiksfakseri. Knapt noe tale som helst, som kunne låne fokus bort fra det som skjedde på scenen. Og det som skjedde der, var et samspilt, trygt og tilstedeværende band. Et band som visste å gjøre den langsomme lyden nær, og langt mer favnende, enn gripende.

I posten jeg fikk lastet opp, før telefonen tok kvelden lenge før både meg, og bandet, fablet jeg i religiøse ordelag. Det var muligens lettvint, all den tid det er kjent at deres siste plate har gjenklang av kirkebygg og vokalist Alan Sparhawk avsluttet med ordene God bless us all, likevel, var det også passende, på så mange vis.

Oppsummert er statusfeltet dermed i hovedsak fylt med brede smiletegn, en strek, og ett stykk soleklar mindre enn tre – med utropstegn bak.