Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

white denim

Ganske grønn

Pressekonferanse
Pressekonferanse

Fredag begynte jeg i ny jobb.

Jeg gikk fra å torsdag være webkommunikatør i Tidsskrift for Den norske legeforening til et tre måneder langt vikariat som journalist i Journalisten.

Det innebærer selvsagt mer enn endringen fra å arbeide med publisering av medisinsk forskning til et arbeide med og om mitt eget fag.

For eksempel betyr det å avlære meg en hel del omstendligheter. Lære meg enn annen tekstlig toneart.

Det som var musikalsk formidling for bare en uke siden, er nå om ikke unoter, så i hvert fall i en annen skala.

Der jeg tidligere bare kunne la den etter hvert halvannetårlige erfaringen få dure frem, må jeg nå se til at det ikke blir språklig moll.

Det er krevende. Det er som forventet.

Men jeg begynner ta innover meg hvor heldig jeg faktisk er. Jeg jobber med det jeg aller mest liker – og kan.

Det forhindrer likevel ikke at jeg av ovennevnte årsaker i blant føler meg ganske grønn. Som en fersking. Som om jeg et øyeblikk har glemt at å skrive ikke er å skrive. Og det selv etter alle Spirit-jobber, Gaffa-anmeldelser, eller sporadiske Ballade-saker. De krever alle ord i forskjellig toneart…

Men nok om min fine nye hverdag, og over til mer musikk. Her er en fin ny låt fra Texas-rockerne i White Denim. Det er neppe tilfeldig at den har navnet: Pretty Green

Tross alt er denne teksten også skrevet fordi jeg forsøker å holde bloggtakten.

Intervju: White Denim

Torsdag ettermiddag spilte White Denim deilig psykidelisk seig garage-rock på Sjøsiden. Et par timer senere hadde jeg gleden av å få en 10 minutters prat med disse hyggelige karene fra Austin, Texas, på et kummerlig bakcstage-rom.

Pressebilde: Universal

I forkant av intervjuet spurte jeg høyt på nett, om det var noen som hadde spørsmål de ønsket å stille bandet. Førstemann lurte på hvorfor de valgte hvit denim, og hva som er galt med de andre fargene?

– Det er den verste fargen, i betydning den beste! Du kan ikke ha hvit denim på jobb, samtidig er denim det mest anvendelige plagget og hvitt er mulighetenes farge. Du kan fylle det med hvilke andre farger du vil, eventuelt skitne til.

Det neste spørsmålet var klassiske: Hva synes dere om Norge?

Første del av svaret var som seg hør og bør: Beautiful. Mer forbausende var det at gutta så trakk frem Sarpsborg. Reisen til Norge hadde nemlig tatt 31 timer, fra Texas, via London, og kjøretur til Hamburg og videre til de altså tok inn på hotell i Sarpsborg onsdag kveld. En by de kun hadde lovord om, og anså som en fin oppladning til Øyakonserten.

Dette var for øvrig den første konserten på turneen. Men deres tredje Norgesbesøk, det forrige i 2009, på daværende Garage, som de med sorg kjente til at var nedlagt. Den gode opplevelsen de hadde med Øyapublikummet, tilla de, foruten det flotte været, dette gryende vennskapet som er i ferd med å vokse frem av disse relativt hyppige møtene.

Dwight Denham

Denne Europa-turneen følger deres nyslupne og fortjent kritikerroste album «D«. Men hva står egentlig D-en for?

Svaret var like åpenbart, som det var en intern spøk. Dette er deres fjerde album, derav alfabetets fjerde bokstav. Samtidig er det et ordspill på Dwight Denham. Som man muligens må ha Texas-dialekten inne for ta helt, men når den sitter, sitter også morsomheten.

Dette albumet, viser ellers en annen side av White Denim, enn det man har hørt på deres tidligere utgivelser. Forklaringen er å finne i endret forarbeide, forteller bandet. Fra å gjøre innspillinger etter innfallsmetoden har de denne gangen brukt mye tid på pre-produksjon, og dermed hatt det meste av låt- materialet klart i forkant av studiojobben.

Videoen som følger nedenfor; «Street Joy» er selvsagt hentet fra «D». Det er en søt og fin liten sak, med bilder fra et high-school ball. Historien bak denne, som for øvrig kun kostet rundt 2000 kroner å lage, er en ide fra plateselskapet etter at en av de ansatte der hadde sett noen slow-danse til nettopp den her på konsert.

Sangen derimot, som er en av de siste som ble spilt inn på platen, er en beat-poetisk uskyldsladet ballade om livsglede og det som kommer etterpå.

Det er for øvrig også min personlige favoritt fra platen. Nyt den!

PS. De fleste av taggene nedenfor er bandets selvvalgte.

PPS. Jeg sturer fortsatt litt over at jeg ikke fikk til å komme på festen jeg ble invitert til, senere samme kveld.

En halv anmeldelse.

Da er man kommet midtveis i Øyafestivalen. Og vel på tide å sette en foreløbig status, utover øyeblikksoppdateringene denne Øyadekningen har blitt til del.

Torsdag:

Gårdagen bar nok en smule preg av jeg fortsatt lette etter pusten jeg mistet under Low på Øynatt:Parkteateret onsdag. Jeg vet ikke om jeg har funnet den igjen ennå, pusten altså. I hvert fall, var det ingen av gårdagens konserter som kunne ta den hverken videre eller tilbake.

Nå skal det jo sies også, at å være på en festival, som rett nok er mer barnevennlig enn de fleste, likevel byr på enkelte utfordringer konsertmessig, når det man holder i hånden oftere er en 7årig barnehånd, enn ett glass. Konsekvensen er feks at kveldens avslutningsnumre utgår. Det er likvel ikke på noe vis guttens skyld at så mange opptredner gikk uten vår tilstedeværelse i går. Det var mitt ønske om gjøre ennå morsommere ting på bloggen her, som nok må ta hovedansvaret der. Og slikt vil også komme. Ettersom jeg i en god stunds tid befant meg back-stage og møtte både White Denim og Hercules and the Love Affair. Trivelige karer, alle sammen.

Dermed ble det altså litt skralt på musikkfronten i går, men desto hyggeligere på annet vis. Og jeg kan i en bisetning nevne, at det er litt stas, når 7-åringen utbryter, i bakerste rekke under Fleet Foxes, at: Øya er best! Og så får det heller være at jeg synes akkurat de lød; akk så pent, men heller ikke mer enn det.

White Denim-konserten derimot, var en konsert mer etter mitt hjerte. Godt driv, drøye gitarer og en underliggende uhøytidelighet, det var uunngåelig å bli annet enn sjarmert av.

Onsdag:

Noen dager er en høydare fra det øyeblikk den begynner. For min del begynte onsdagen da, i hvert fall Øyamessig, kl 19:00. Jeg kom rett til Sharon Jones and the Dap-Kings, og jeg kunne ikke ha valgt en bedre inngang til det som skjer i Middelalderparken. Den voksne dama kan synge, og gjør det bedre enn de aller fleste. Når hun i tillegg backes av det kanskje tighteste bandet som er å oppdrive for tiden, blir resultatet av de sjeldne. Ganske enkelt funky soul av den beste klasse.

De påfølgende konsertene, ble for min del, noe skjemmet av feilproposjenert lyd. Jeg vet det saktens kan skyldes at jeg ikke sto optimalt plassert i mellom høytalerne. Men når bassen gjør vondt, alle andre steder enn i hjerterøttene, kjennes det ikke godt. Uavhengig av musikk, eller musikers, øvrige kvaliteter.

Dette var imidlertid ikke den utslagsgivende årsaken til at jeg forlot Kanye West, etter det Wagnerske, evt Laibach-like, popmpøse åpningsnummeret. Det gjorde jeg fordi, det rett og slett var Oslo Ess jeg ville se. Og jeg fikk da også alt jeg trenger av festivalfestligheter der.

Øyanatt:

Med Oslo Ess var middelalderparkdagen ved veis ende. Jeg tok farvel, med mine medkonsertgjengere, eller egentlig, i entall da. Og gikk så fort jeg bare kunne over til Løkka, i håp om å få med meg Josh T. Pearson og overnevnte Low på Parkteateret. Jeg fikk det. Rett nok bare et par nummer med førstnevnte, men det var nok, og selvsagt; så altfor lite.

Jeg har ikke lagt skjul på at Low, var en konsert jeg så frem til. Mer enn til de fleste andre. Likevel, og kanskje derfor, er det noe eget når forventninger innfrir, og så ettertrykkelig overgås. Det Low presenterte, er nemlig noe av det beste jeg sett fra en scene i minneverdig tid.

Det var ikke noe stort show. Ikke noe fiksfakseri. Knapt noe tale som helst, som kunne låne fokus bort fra det som skjedde på scenen. Og det som skjedde der, var et samspilt, trygt og tilstedeværende band. Et band som visste å gjøre den langsomme lyden nær, og langt mer favnende, enn gripende.

I posten jeg fikk lastet opp, før telefonen tok kvelden lenge før både meg, og bandet, fablet jeg i religiøse ordelag. Det var muligens lettvint, all den tid det er kjent at deres siste plate har gjenklang av kirkebygg og vokalist Alan Sparhawk avsluttet med ordene God bless us all, likevel, var det også passende, på så mange vis.

Oppsummert er statusfeltet dermed i hovedsak fylt med brede smiletegn, en strek, og ett stykk soleklar mindre enn tre – med utropstegn bak.

White Denim

image

White Denim på Vika nå.

Garage-rockerne roer i øyeblikket ned med en suggererende tung versjon av Street Joy, etter en herlig, men hardere, psykidelisk åpning.

Og fortsettelsen tegner seg i samme fengende, fine spor. Med drøye gitarer, og en bass som slår alle riktige strenger.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑